Ømt

Tiden. Alle sier den bare flyver avgårde, at alt de oppnår bare går over sånn, og så er de klar for neste epoke. Aldri fred å få ler de og skryter av at de ikke har tid til å ikke gjøre noe. Jeg synes det er omvendt. Tiden står stille og jeg forbanner meg over at den ikke tar hensyn til at kroppene forfaller likevel. 

Mens verden tar pause brytes cellene ned og jeg sverger, jeg har blitt kortere, når ikke lengre opp til nutellaen i øverste hylla. Jeg må bruke trappekrakken muttern kjøpte til meg på ikea. Bruker krakken over alt. Sitter på den i dusjen. Den er en god samtalepartner på joggetur. Funker fint som veskepasser på byn. Det gjør vondt om den treffer deg fra sida. Plasserer jeg føttene på andre trinn og rumpa på toppen kommer knærne akuratt så høyt opp at jeg sover med låra som pute gjennom hele natta uten å våkne.

Når sola vekker meg på morningen er huda alltid lyserød. Lyserødt på kinnet og på låra. Ømt. Noen ganger er låra mine våte. Jeg sikkler. Jeg har aldri sikkla tidligere, begynte med det etter første turen med sirener og blålys, som et lite barn som tisser på seg i affekt. Noen kaller det posttraumatisk stress, slikt man får etter årevis i krig og sånn. Jeg skulle bare på butikken.