Til kjernen: Ensomhet

Det står på facebook at i morgen klokken syv skal jeg høre mennesker prate om ensomheten og jeg kjenner de litt de som skal holde samtalen om den ja jeg kjenner til, har lest, har hørt, har klemma, har sakt hei og takk for sist og åh så fint det var - men de kjenner jo ikke meg.  

Et alltid tilbakevendende tema i litteraturen, og i samfunnet ellers er ensomhet står det der på facebook, og at ensomhet tidvis blir forstått som noe godt, noe som kan gjøre oss litt klokere, men jeg forstår bare det som står bak komma, det om at andre ganger blir det forstått som noe ødeleggende. 

Videre står det på arrangementsiden på facebook at det er blitt hevdet at lesing kan lindre ensomhet - og så kommer spørsmåla: Hva er egentlig litteraturens oppgave ovenfor den? Hvorfor blir vi som lesere dratt mot den og hvorfor fascineres forfattere av ensomheten? Og jeg har trykka at jeg skal sitte der og høre på. 


Jeg leser alle bøker jeg kommer over. Hvorfor hjelper det ikke?