Punkrockaren

du er det ene mennesket i verden jeg angrer på at jeg ikke har evna å elske

men det var aldri min feil var det vel?

det var alt det andre som fløyt rundt i blodet ditt
alt det som låste deg fast der inne i tankene som gjorde det
at jeg ikke kom da du ropte på meg
for du var ikke der
du var aldri der

noen dager var du min aller beste eneste venn

jeg har møtt andre som deg
seinere
jeg løper fortere enn dem alle sammen
de kommer aldri til å ta oss igjen

er det ikke rart
latteren din sitter som ei løs kule i brystet mitt
og klærne dine
alltid sorte noen ganger glittret du i sølv
du trodde du skulle lære meg å leve
visste vel ikke at du skulle komme til å dø