Det begynner å bli ganske mange år siden første gangen noen jeg kjente på min egen alder døde. Jeg husker alle hjertene på facebook og stillheten den dagen. Det var virkelig helt stille. Jeg sendte melding til venninna mi og spurte hva det var som hadde skjedd men fikk ikke svar før dagen etterpå for hun var for nær ham og jeg var for fjern og jeg ville ikke forstå. Det gjorde jeg ikke heller. Gikk aldri i begravelsen. Sa aldri kondolerer. Spurte henne aldri hvordan det gikk, om jeg kunne gjøre noe for å dempe smerten i å miste en venn. Han hadde valgt døden sjøl og jeg turte ikke tenke noe mer på det.
Tenker på det i ettertid at jeg sansynligvis tenkte på det hele tiden. Jeg hørte "Breaking up is hard to do" på repeat i en måned etterpå og det var da jeg sang den at han hadde kommet bort til meg og ruska meg i håret, sakt at jeg var flink. Tenker på det i ettertid hvordan jeg, som kunne vært hennes bauta, bare snakka om at jeg gleda meg til våren.
Feig. Jeg var så jævla feig. Jeg er så jævla feig.
Nå snakker jeg om alt, hele tiden, døden også, men bare om jeg er full eller om jeg har skrevet om det først.
Feig. Jeg er så jævla feig.
Og kjærligheten. HA HA. Kjærligheten! Jeg savner meg selv. Savner å tro blindt og naivt på at kjærligheten ikke bare er svaret men spørsmålet og veien og livet. U know. Jeg trodde på kjærligheten. Jeg trodde på 1+1. Jeg trodde på lojalitet. Jeg trodde på monogami. Jeg trodde på ærlighet. Rein pur kjærlighet. Jeg vil ha det tilbake. Gi det tilbake til meg. Gi det tilbake. Kan jeg få det tilbake eller er det som døden, et hull man faller ned i og aldri igjen kommer tilbake fra?
Både døden og kjærligheten er skremmende! Og noen tror på at kjærlgheten er svaret, andre tror på at det er et liv etter døden. Men ikke alle, ikke jeg. For meg handler det om å finne mening for meg selv, ene og alene, som singel, som en levende som en dag skal dø. Jeg definerer selv hva døden og kjærligheten er. Og det er litt greit det også.
SvarSlett