.

Jeg burde lære meg å ikke ta ting så tungt. Heldigvis klarer jeg å glede meg over andre som klarer det jeg ikke får til - jeg liker ikke den bittre delen av tunga og vil ikke bli sittende fast der heller.

Jeg tenker på han som sparka til et overfylt bord med alkohol i forbannelse etter å ha fått avslag på skolen han ville til - og jeg må endevende alle deler av kroppen min for å huske på at selv om han ikke kom inn på skolen han ville gå på den gangen er han likevel en sånn fyr som folk liker - og han har drøssevis av talent. Ingen kommer til å hate meg heller fordi jeg ikke greier dette her, selv om jeg sitter her og tenker at alle ler av meg. De ler jo ikke. Nei, de kommer til å klappe meg på skuldra og si noe slikt som "jaja, det finnes mange andre ting her i livet som vil gi deg like mye" eller "du får finne deg en skikkelig jobb og heller ha skrivinga som hobby", og helt ærlig får jeg litt lyst til å spytte dem i trynet eller sparke bordet deres over ende men jeg gjør ikke det, jeg bare ler og begynner å tro på at de har rett.