Sykt å melde

Dagene flyter litt over i hverandre. Jeg drikker vin og lærer meg å kjenne nye mennesker. Folka jeg bor med er fine folk og folka jeg sansynligvis skal gå på skole med de neste tre åra virker ganske ålreite de også, men jeg har vel egentlig bare blitt kjent med éi jente for jeg er ikke så mye med på faddergreier. Til gjengjeld er hun skikkelig kul; type menneske jeg kan relatere til og føler meg bra rundt, og da går det liksom helt fint at jeg ikke er med på alt som foregår. Har liksom gjort hele "la oss drikke oss sanseløst drita i ei uke for å bli venner siden vi ikke veit hvordan vi skal snakke med hverandre edru" før og det er ikke helt min greie har jeg skjønt.

Life is good and all. I går hadde jeg en helaften med hun som jeg en gang bodde sammen med i et lite loft på den andre sida av byen. Vi lo mye, som vi alltid gjør når vi er sammen, og drakk vin, det gjør vi også alltid når vi er sammen.

I dag blei jeg vekka av to karer som banka på soveromsdøra mi. "Good morning! We change window yes?" sa de og siden har jeg og hangoveren min vært stasjonert på kjøkkenet med en intens trang til å bare sove bort livet. Nå er den ene veggen på soverommet mitt et åpent hull ut mot resten av verden. Jeg kjenner at det ligger mye trygghet i å ha noe mellom, noe å se verden igjennom, det blir for heftig å stå der og ta innover seg alt uten noe som skiller det fra deg.

De nye karmene blir hvite og jeg kommer til å savne de brune, men når det er min største bekymring i livet akkurat nå kan vi vel alle si oss enige i at jeg ikke har noe å klage på selv om skallen protesterer mot egen eksistens fordi jeg ennå ikke har lært at når man drikker mye vin bør man også drikke mye vann.

Har egentlig ikke noe sykt å melde. Var bare dette jeg ville si, veit ikke hvorfor.