2tusen og fuckings16

Åh. 2016. Du har vært et helvete.

Det er den tiden på året, vi skal huske og minnest, gråte og le, for snart er det over. For min del starta det hele med et noe annerledes scenario enn normalen - klokka 00.00 midt mellom det forrige året og det nye året - det var meg og så muttern og så en hanskekledd islending på legevakta - den hanskekledde hånda til islendingen inn i min munn, fingrene i press mot et blødende åpent kjøttsår inne i halsen min. Godt nytt år, da!

Denne gangen skal det bli annerledes, jeg skal på jobb, deretter spise middag med to venner kanskje blir vi fler utover kvelden jeg veit ikke, kanskje drar vi på fest jeg har aldri brydd meg noe særlig med nyttårsfester, de lever aldri opp til forventningene - bare den ene gangen vi stakk til fjells og var borte fra alt i noen dager og jeg mista tidenes jobbmulighet, det var bra.

Og så kan man nesten telle alle månedene som har gått på fingrene men det føles ikke som om tiden har bevega seg noe særlig. Jeg har rukket å bli redd i året som har gått, rukket å rømme til London og komme tilbake, gå i terapi, gråte utrolige mengder tårer fordi noen mennesker gjør andre mennesker vondt. Jeg har rukket å måtte flytte fra en leilighet jeg likte veldig godt og jeg har rukket å droppe ut av skolen fordi kyssesyken satt meg helt ut av spill. Jeg har rukket én tur i ambulanse og innleggelser på sykehus. Jeg har rukket å kjøre utfor med pappa sin bil. Dette har virkelig vært mitt år.

Men, det har jo det - vært mitt år - for jeg har rukket å være så jævla modig, om jeg kan si det selv. Jeg har rukket å bli frisk i kroppen og få meg en fast deltidsjobb samtidig som jeg har begynt på skole igjen, jeg har begynt å jobbe på Hulen også og jeg har blitt en del av en nydelig skrivegruppe. Jeg har rukket å møte mange fantastiske mennesker. Jeg har også rukket å sette liv i gamle vennskap igjen, jeg har rukket å sette pris på og bli satt pris på. Jeg har rukket å tilbringe tid sammen med familie. Hodet mitt er kanskje litt på skakka ennå, men jeg begynner å slå meg til ro med at det mest sannsynlig alltid vil være litt slik, og at det er helt ok så lenge det ikke er noen andre som skakk-kjører meg. Jeg har rukket å ta kontroll over mitt eget jeg, en kontroll jeg hadde helt mista til noen andre. Kroppen og hodet og sjela føles som mitt igjen, jeg har rukket å vinne. Dytt så hardt du bare vil, jeg faller ikke flere ganger.

En årskavalkade burde være fylt med latter og glade tider, men jeg vil ikke lyge, jeg har brukt så mye krefter på å lyge, og 2016 blei året da jeg måtte begynne å fortelle sannheten. 2016 har vært innmari vondt både på det personlige plan og som verdensbilde. Klart jeg har hatt det fint også, jeg har møtt min aller største helt to ganger og den andre gangen kjente han meg igjen fra den første. Jeg har opplevd festivaler og bilturer, jeg har dansa, nakenbada, jamma, reist, vært full, sunget, pult, ledd, skrevet, elska og jeg har kjent at det har gjort meg lykkelig. Noen kvelder ringer telefonen min og så får jeg pizza og ser en eller annen rar film og jeg slipper å sove aleine. Noen dager når jeg har helt fri og ingenting skal kan jeg gå opp i et av fjella rundt byen og bare være helt aleine og kjenne på at jeg ikke er ensom. Noen ganger fylles romma med mennesker jeg er glad i og alle de gangene og alle de romma går egentlig aldri over, de er evige.

Åh. 2016. Du har vært et helvete, men solen skinner visst noen ganger der også.