Pen

Kanskje er det en god ting at jeg i det heletatt har begynt å tenke på at jeg ønsker å være attraktiv for noen igjen, men det koster meg, det koster meg på konto og det koster i form av tid jeg kunne brukt på noe meningsfullt for dette er ikke meningsfullt, ikke for meg. Å sitte her klokka midt på natta og male leppene mine, sette håret opp, ta det ut av strikken, krølle det, rette det, markere kinnbeina, legge ennå mer tyngde på øyelokka som om de ikke bærer nok fra før. Jeg er tjuetre år og føler meg gammel. Jeg er tjuetre år og føler at jeg ikke har noen ting på de som er nitten, tjue, tjueen, tjueto.... Jeg lyver til meg selv det handler ikke om alderen jeg føler at jeg ikke har noe på noen. Jeg føler at denne huda og dette håret og disse låra aldri strekker til for det finnes alltid ei som er fastere, glattere, reinere - ei som frister mer - og jeg er bare et nummer man ringer når man er full og ensom. Herfra er det slik det ser ut og jeg håper i det jeg legger den siste finishen på eyelineren at det ser annerledes ut fra utsida. Jeg håper at ingen ser at jeg det siste året har latt kroppen min forfalle. Jeg håper ingen leser tegna jeg bærer så synlig, linjene som gradvis tar bolig i huda mi jeg håper de bare ser smilerynkene. Jeg veit jo at det ikke handler om utseende, livet er så jævla mye mer enn det, men noen dager banner jeg på at dersom jeg bare hadde følt meg pen, attraktiv, så hadde det vært litt enklere å forholde seg til andre mennesker. Jeg veit jo at det er feil, men likevel.