Venn

Jeg kan ikke se gulvet på soverommet mitt, orker ikke forholde meg til det, setter meg heller i stua og ser film. Dette er hverdagen: Jeg tråkker over truser og piller og bøker og gitarstrenger på vei ut i verden, og lukker døra fort bak meg så ingen av de jeg bor sammen med skal se hvordan jeg egentlig er.

"Du må huske å tenke på positive ting"

Positive ting:

Har fått en venn i klassen - jeg mener en venn på ekte, ei jeg har blitt glad i og som jeg hadde savna grassalt om hun døde. Jeg blir så forbauset når jeg kommer på at vi nettopp har blitt kjent og joda det er en klisje men hun har liksom alltid vært der i hodet mitt. Hun er typen som liker å se på havet og som har en sånn sterk og morsom personlighet jeg får lov til å se gjennom noen ganger. Hun liker jazz. Hun liker mat. Hun liker livet det veit jeg, for hun er typen som kan si "se så fin brostein" eller kommer på historier om ting hun har opplevd av å høre lyder eller lese noe og så deler hun dem og det liker jeg i mennesker, når de er tilstede og deler av seg selv. Hun er snill og bryr seg ikke om å opprettholde fasader. Hun slengte seg inn i senga mi en dag jeg sovna på sofaen og likevel vil hun fortsatt prate med meg. Hun tråkka over trusene og pillene og bøkene og gitarstrengene og ville likevel ikke gå. Ja, jeg har fått en venn.