Jeg skriver bare en hel del ord jeg egentlig ikke forstår. Prøver å formulere det på en måte som ikke gjør meg stakkarslig og patetisk, men det er vanskelig, og kanskje er det nettopp det jeg er, stakkarslig og patetisk i det jeg prøver så hardt å sette ord på alt det jeg ikke klarer å få grep om.
Burde bare la det ligge, la tiden ta det med seg, la det gli forbi slik ting gjør. Alt glir forbi, selv det som henger igjen er egentlig bare en del av fortiden og jeg har hørt at man kan velge å la fortiden være fortid.
Kneblet av min egen destruktivitet vender jeg meg likevel til tastaturet og fortiden, skriver om det som var, i en desperat søken etter svar på hvorfor og hvordan det hele har formet seg til å bli slik: Jeg ser meg alltid over skulderen når jeg går aleine, sjekker alltid at døra er låst selv om jeg veit at jeg har låst - til og med midt på lyse dagen hjemme hos mine foreldre - jeg åpner alle dører sakte og scanner romma før jeg går inn, selv om jeg veit at jeg mest sannsynlig ikke har noe å frykte.
Livet er på ingen måte sort, det er ikke ødelagt, jeg har ikke mistet håpet og troen på det gode i livet - det gode i mennesker - så hvorfor og hvordan har jeg endt opp i denne runddansen av frykt. Frykt for å stole på, frykt for å bli glad i, frykt for å få vondt - ikke bare inni hjertet men utenpå i huden, i musklene, i kroppen - frykt for å bli lurt, frykt for å tilgi.
Brent barn skyr ilden - det er på tide at jeg forstår at ilden aldri var kjærlighet.
Jeg trenger å våge å elske igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar