Jeg er tøffere nå

Jeg sier jeg aldri ville tatt det opp igjen fordi jeg er ferdig med det, men sannheten er vel at man aldri blir helt ferdig med slike ting, det former en for mye å oppleve svik så direkte på kroppen. Det har hvertfall forma meg, og jeg nekter å late som noe annet. Det begynner å gå opp for meg at jeg må akseptere at det er som det er; jeg sliter fremdeles selv om livet noen ganger danser igjen. På den positive siden går det tross alt ganske bra, og de vanlige gode dagene er det flest av. Jeg har opprettet en kontroll over mine egne følelsesutbrudd (jeg velger å kalle dem det, panikkanfallene og frykten som oppstår fra tid til annen om jeg ser han som gjorde meg vondt).

Forrige måned klarte jeg å sitte på bybanen med det blikket jeg frykter rettet mot meg i nesten femten minutter uten å synlig gråte, uten å hyperventilere, uten å måtte løpe ut og bort. Jeg er ganske sikker på at jeg har funnet styrken i meg selv som behøves for at jeg aldri noen sinne skal falle tilbake i gamle spor. Styrken som behøves for at jeg aldri ville latt meg overbevise om at det som hendte var et engangstilfelle eller noe jeg fortjente, likevel denne urolige følelsen helt der inne av at jeg fremdeles synes synd i, angrer, kunne gjort noe annerledes for at ting ikke skulle endt som det gjorde; med merker på kroppen og innsiden ut på distriktpsykriatisk senter.

For noen uker siden lastet jeg til og med ned tinder. Hundre prosent klar for å møte noen nye, noen ukjente, noen jeg det siste året har sett på som utrygge, kanskje til og med farlige (ikke fordi de er det men fordi hodet mitt sa det), men så hadde en litt puslete fyr superlika meg og jeg avviste ham og så begynte jeg å gråte. Skikkelig strigråte, som et lite barn. Sletta tinder etter å ha vært aktiv i to timer. Etterpå lo jeg, dansa for meg selv på rommet mitt fordi det ikke lengre hadde noe so helst med at jeg er redd å gjøre at jeg bestemte meg for å avstå fra sjekkern på tinder. Det hadde ingenting med tidligere vonde minner å gjøre, ingenting med noen som helst andre enn meg selv, og det faktum at jeg ikke er et menneske som passer inn i et game som baseres på "casual" og lett tilgjengelig sex. Jeg har i lang tid nå gått rundt og forbannet meg over at jeg ikke har turt å nærme meg nye menn på grunn av alt det vonde jeg har måtta deale med, men nå skjønner jeg at det handler bare om meg. Jeg som person, uavhengig av fortiden, er ikke materiale for den tindrende overfladiske sexkulturen så mange ser ut til å trives godt med. Det er helt ok at andre fikser det. Jeg fikser det ikke. Det er også helt ok.

En dag tror jeg faktisk at hjertet mitt kommer til å åpne seg igjen. Jeg gleder meg til den dagen jeg tar meg selv i å mase høl i hue på en fyr jeg synes er fin - et kjipt etterdrønn av å ha blitt overbevist om at det er best å holde kjeft er at man gjør det. Jeg merker det i situasjoner hvor jeg er aleine med menn. Det kan være gode venner av meg, venner jeg er glad i som jeg har tiltro til, likevel er hjernen fremdeles innstilt litt slik: si minst mulig, om du sier noe galt funker det å si unnskyld ved å gråte og/eller kle av seg. Derfor har jeg unngått å være aleine med de fleste av mine mannlige venner. Nå som jeg er bevisst at det har blitt slik, og skjønner at det faktisk ikke er slik at det er best å holde kjeft håper jeg og tror jeg, at litt av den overivrige jenta jeg var før vil komme ut av dvalen.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette nå, jeg tror det handler om at dette er noe jeg er redd for å snakke om høyt, noe jeg ennå ikke har klart å snakke om til de få menneskene som har kommet inn i livet mitt i løpet av denne tiden og som kanskje, dersom jeg hadde kunnet forklare distansen min, hadde blitt værende. Det hadde vært enklere om alle bare visste det, på en måte, at jeg slapp forklare det, så kunne de som synes det blir pes med ei litt skrudd jente som har vondt for å stole på menn bare latt være å prøve, og så kunne de som likte meg allikavel tatt på seg rustningen og joina meg i krigen mot barrierene.

Kanskje jeg faktisk har lyst til å oppleve kjærligheten igjen. Jeg håper det, at jeg er åpen for å åpne meg igjen, for å gi av den omsorgen og varmen jeg veit finnes i meg - jeg har sikkert flere tusen mil å gå, men bare det at døra står på gløtt må vel bety at jeg er tøffere nå enn jeg trodde jeg noensinne skulle bli igjen.