Jeg har aldri vært fan av minimalistiske uttrykk og jeg havner til stadighet i kleine situasjoner hvor mennesker som selger sjela si for å fremstå reinest mulig blir dypt fornærmet av at jeg som det hodeløse monsteret jeg noen ganger kan være dreper illusjonen om at alle synes reine snitt og blanke uttrykk er synonymt med vellykkethet. Jeg kommer inn i så mange tomme hjem for tiden, steder med hvite vegger, bare hvite vegger, alltid hvite vegger, og så ei plante, den store planta i hjørnet av rommet, gjerne plassert til høyre eller venstre for et teak-møbel, og der skal det liksom ligge, hele uttrykket, hele personligheten til menneska som lever der i den planta og i det møbelet. Jeg preiker bare piss jeg er sikker på at alle disse menneska som puster minimalisme har like rike liv som meg selv, jeg er nok bare desperat etter et utbrudd av kaos, av bråk, av farger og bevegelser og et snev av sannhet i omgivelsene. Jeg føler at alle bare lyver.