Det var ikke ulikt deg å bare forsvinne slik, bli borte i noen dager, ikke høre fra deg, så kom du alltid tilbake, kom tuslende bortover gata vår, sa hei og takk for sist, klem, fortalte hvor du hadde vært, kanskje Tallin, Rabat, Berlin, Hong Kong, samma faen det som du sa. Det er vanskelig å forholde seg til at du ikke stopper opp lengre når du kommer tilbake, at du bare fortsetter å gå, at jeg har glemt varmen fra klemmene dine og må google meg frem til følelsen av alle byene du har erobret men samma faen det, ikke sant?