"Jeg skal gjøre lekser" sier jeg "klarer ikke fokusere med så mye bråk" sier jeg, og går til biblioteket mens de andre går i samla flokk mot kaféen. Jeg er et voksent menneske nå, og slike ting skal være helt greit, ikke noe man tenker over, ikke noe som får en til å føle seg liten og sliten og som en av de som bare aldri får det skikkelig til, dette med andre mennesker.

Og jeg skulle jo gjøre lekser, jeg skulle virkelig det, jeg har plassert meg i sofaen i biblioteket, like ved barnebøkene inne i kroken, her får jeg alltid sitte i fred. Jeg har funnet fram en banan, natur1 og 2, forskerfrøboka, åpnet dokumentet hvor jeg skriver om livet i havet, hvordan artene overlever i fjæra, til stadighet skifter skall, graver seg ned (og de minner så ofte om meg selv). Jeg skriver didaktiske planer om hvordan barna skal stimuleres på en god måte der ute, nede i fjæra, herregud jeg har dedikert livet mitt til å ta vare på barn, hvordan skal jeg klare det når jeg på dager som idag ikke engang veit hvordan man skal være menneske...

Ta deg sammen. Slutte med den jævla angstinga. Ta deg sammen. Ta deg. Sammen. Det er bare litt ængst. Ta deg sammen. Ta. Deg. Sammen.