Jeg våkner i en leilighet som ikke er min, på sofaen til en venn, som vanlig etter å ha sovna midt i en film. Jeg skjønner ikke helt hvor jeg er når jeg våkner, men det er varmt, han har lagt et teppe over meg, jeg vender hodet to, tre ganger for å lokalisere hvor kroppen min befinner seg og strekker meg mot telefonen for å se hva klokka er. I det skjermen lyser mot meg enser jeg ikke klokkeslettet som står midt på skjermen, ei venninne har sendt melding "Aarebrot er død" står det.  

Kroppene i leiligheten som ikke er min forflytter seg fra sofa til seng, utenfor vinduet lever natta mellom lørdagen og søndagen som om ingenting har hendt, min venn sover som om ingenting har hendt, lyset fra bilene som kjører forbi uti gata danser gjennom persiennene, legger seg i taket, forflytter seg i takt med pusten; pusten min, pusten til han som sover ved siden av meg, i takt med alle som lever i gata utenfor som om ingenting har hendt.

Jeg klatrer stille over vennen min som sover, går ut i gangen av leiligheten som ikke er min, gjennom stua, inn på kjøkkenet, tilbake i stua, setter meg raskt ned på sofaen, reiser meg fra sofaen like fort, inn på badet, setter meg på dolokket. Hodet mot knærne. Sitter.

Aarebrot er død. Noe har hendt. Aarebrot er død. Mennesker danser og sover og krangler og elsker og er det bare meg som fysisk føler at bakken vi står på er blitt mindre...jeg løfter kroppen fra dolokket, går ut av badet i leiligheten som ikke er min, klatrer stille tilbake i sengen, over vennen min som sover, legger meg ned, ligger.

Jeg veit ikke hva klokka er når jeg står opp, kler på meg, og går ut av leiligheten som ikke er min. Mobilen er tom for strøm. Hodet er tomt for tanker, det flyter gjennom byen, over Torgallmenningen, nærmer seg valgbodene og hodet fylles av noe vått, noe tungt, noe som presser seg ut gjennom hullene i hodet.