En slags kavalkade

Hvordan starter man et sammendrag av et år? Jeg leiter etter ordene. Noe om at det startet likt alle andre år? Nei. Det gjorde ikke det. 2020 startet med at jeg sørget over Ari Behn. Jeg kan ikke helt sette fingeren på det, men det skjedde noe inni meg da han tok livet sitt, som i så mange andre. Kanskje var det fordi han var så brutalt levende i alle aspekter av livet. Han minner meg om noen av mine venner og han likner ingen jeg kjenner. Da han satte punktum skjønte jeg at det er nå jeg må begynne å skrive. Jeg tror det er derfor. Kanskje sorgen handlet like mye om meg selv, som den handlet om tapet av en personlighet jeg aldri hadde møtt. Kanskje sørget jeg min egen tafatthet, at jeg stadig har tatt snarveier og vært for lat til å virkelig jobbe med det som sprenger fra innsiden. Ordene. Jaget etter å være stadig skapende. 

 Året startet altså med en drakamp, en krig mellom lengselen etter folkelig komfort og et kunstnerliv som ingen forstår. Jeg har venner i begge leire, midt i mellom et sted danser jeg på eggen av en kniv, som Tommy Tokyo synger. På knivseggen sjonglerer jeg mitt eget bunnsolide omsorgsmennske; det trygge, stabile og pliktoppfyllende jeget som trøster barn og vasker sår og smører leverposteiskiver. Jeg sjonglerer henne som av hele sitt hjerte trivesi det enkle, med det søkende jeget som stadig må ut, vil ut. Jeget som drikker seg full i fjæra med kunstnervenner og danser til føttene blør, som skriver om fyll, sex og traumer. Det er bare knivseggen som bærer hele mennesket. Jeg finnes ikke på den ene eller den andre siden. Jeg bor her. Jeg lever her. Her skal jeg nok være. 

 Jeg skulle reise i 2020, tråle Balkan, være levende og skrive, skrive, skrive. 

Jeg har nesten ikke skrevet et ord. «Jeg tror ikke jeg kan elskes som kvinne, som et sensuelt og lengtende individ. Jeg må nok kunne elske meg selv først, sånn som i Eat, pray, love» skrev jeg som et notat på telefonen en gang tidlig i året. Jeg lå naken i et flekkete sengetøy med beina i kringle rundt et annet menneske. Seinere det samme året skal jeg skrive at jeg har møtt noen som føles som et hjem. Mellom disse to notatene skjer det nesten et helt liv, og slik har 2020 slikket mine sår. Det ble aldri noe av den Balkan-reisen. Verden skulle stenge, det er ikke noe vits å skrive noe om det, det er allerede skrevet, dere veit hvordan det har vært. 

 Det som skjer i 2020 er vel at jeg ramler ned fra kniveggen. At jeg finner fred i midnattsol. Ser at jeg er slik nå, sånn her, en som liker å traske i timesvis og spise svette brunostskiver i lyngen. Som handler på tilbud og ser lindmo på tv. Som kjører bil og stort sett er edru. Som står opp tidlig på morgenen og går til en jobb jeg trives i. Som er trygg og stabil. Og jeg savner det tidvis, dansen der oppe på eggen, dragningen mot det rotløse og uperfekte. Slikt vil det nok stadig være. Bare slik kan jeg være hel. Tror jeg. Så ta det rolig. Jeg er ikke blitt kjedelig, bare tilfreds, og det er ikke så skummelt som jeg trodde det skulle være.