Nesten Retro

NESTEN RETRO 

Hei bloggen. Du er som et annet liv. Jeg har ikke tenkt på deg på årevis, men så satt jeg der og smurte en baconost-skive til en kid på jobben idet spya kom som et prosjektil fra langt nedi magen, og det svei som blanke satan i nesebora og jeg måtte tørke tårer og skylle munnen med vann, ja, du skjønner tegninga. Nå er jeg hjemme. Har eplejuice og boblevann. Spiser Ritz. Og som om det ikke er nok, for noen dager siden gikk brannalarmen på jobben og vi måtte ut. Det har skjedd ganske mye siden sist bloggen, så det å gå ut fordi brannalarmen går har helt andre konsekvenser slik ting er nå, enn det hadde hatt der jeg var i livet da jeg forlot deg. Får jeg lov å komme tilbake? Jeg bryr meg ikke så mye om svaret, her er jeg og jeg erindrer en tid hvor du var den jeg stadig vendte meg til, spesielt når kroppen var syk. Her er jeg igjen, sterkt påvirket av det faktum at jeg ble barnehagelærer og måtte gå ut. Du er forvirra? Nå skal du høre. 

Året er 2020, og det er helt sinnsykt. Jeg har jobba i ca et år etter endt studie og planlegger en reise i Balkan. Jeg har skaffa meg sted å bo i Romania og skal jobbe på et barnehus der. Jeg sparer penger, planlegger, gleder meg. Jeg skal reise fra Bergen til Tyskland med båt i slutten av mars. Deretter skal reisen mot Øst-Europa og Balkan tas med tog. Det er planen. Alle planer går i grus. Det er 2020 og 12.mars må vi stenge barnehagen jeg jobber i. Og alle andre barnehager. Vi stenger hele landet. På butikken går det faen ikke an å handle melk, det er totalt kaos og nesten ingen ting igjen i hyllene. Jeg hisser meg på et voksent par der inne på butikken. De kjører i en eldre dame med handlevogna si "EY!" roper jeg med all min kraft så folk snur seg og glor "DET MÅ FOR FAEN GÅ ANN Å OPPFØRE SEG SOM MENNESKER" skriker jeg, men paret bare ser dumt på meg og går videre. Jeg ser at den eldre damen er fortumla så jeg spør om hun trenger hjelp. Sukker. Hun skulle hatt litt sukker. Vi finner sukker. Hun handler bare litt. Sukker. Ertestuing. Appelsiner. Rømme. Torskefilet. Etterpå sier hun takk og gud velsigne deg. Jeg tenker at nå Gud, nå får du vise hva du kan, velsigne oss alle, hele verden står på hue. Covid-19. Pandemi. 

Jeg kødder ikke. Det er sant. Hele verden blir snudd på hodet av en pandemi. Du har kanskje ikke fått det med deg, jeg har tross alt lagt deg brakk i noen år og sist vi prata hadde jeg nettopp flytta til Kronstad. Jeg gikk siste året mitt på høyskolen og følte at jeg svek meg selv fordi jeg ikke bare var en forfatter. Likevel fullførte jeg studiet, heldigvis. I året som går der mellom eksamen og pandemi gjør jeg mye greier, utvikler meg som poet, framfører ting med en helt ny trygghet, arrangerer og leder, planlegger og får til. Så stopper alt opp. 

Der sitter jeg, med planer lagt i grus og en bachelor i baklomma. Tanken jeg har hatt i årevis om å bare slippe alt jeg har i henda og flytte nordpå blir plutselig veldig sterk. At jeg er utdanna barnehagelærer er gull, de trengs over alt og jeg får den første jobben jeg søker på i Finnmark. Så drar jeg bare. 

Nei. Jeg drar ikke bare. Jeg sliter litt med å forlate Bergen. Identiteten min er så sterkt knytta til folka, gatene, poesien, utelivet. Jeg pådrar meg selv en kjærlighetssorg ved å dra. Men jeg gjør det likevel. Heldigvis. Jeg kødder ikke når jeg sier at jeg har en helt annen ro som menneske. Det er nok den storslåtte naturen som gjør det, og de varme folka. Det er rart, men jeg tror heller ikke at det er tilfeldig at når naturen fikk lov å ta meg, så banka kjærligheten på - men det er en annen historie.

Nå bor jeg i Hammerfest. Det er derfor det fikk konsekvenser å gå ut når brannalarmen gikk i oktober. Jeg hadde ikke jakke eller lue på. Det er så vidt det kommer luft gjennom nesa nå, jeg er potte tett. Toppa med ei lita omgangssyke der føler jeg virkelig at livet har peeka. Får sikkert korona snart også. Derfor vender jeg meg til deg igjen, bloggen. Jeg tror kanskje jeg har savnet deg. Dessuten er det sykt avleggs å blogge i 2020, nesten retro, det kan jeg leve med.