Norsk ordbok - bokmål

Dette skjer hvert eneste år. Det er rett før jul og jeg blir syk, får ikke sove om nettene, oppretter ny eller leiter febrilsk etter en gammel blogg og jeg skriver, jeg skriver til fingertuppene ikke makter det lengre og strømmen av ord sitter fast et sted inni skulderbladet, kommer ikke lengre. Noen ganger skriver jeg de tingene som jeg aldri får sakt høyt, eller prøver jeg å være noe annet, noe mer, noe større ikke sant. Andre ganger gjentar jeg bare meg selv, som nå. Jeg er et slikt menneske. Jeg går i loop. Alle som kjenner meg veit det, at alle historier jeg formidler har de hørt meg fortelle en million ganger før, gjerne som en monolog - jeg takler ikke helt det der med tilbakemeldinger og kritikk og ser helst at ting jeg snakker om aldri blir tema for debatt men bare sitter seg fast et sted mellom øynene våres og blir der, mottat og registrert men ubesvart. Jeg prater ofte om pappa eller det faktum at jeg aldri har sett verken star wars eller ringenes herre, og litt om Palestina.

Av og til tenker jeg at det ikke er sunt å vere sammen med noen bare for å unngå å vere aleine. Akkurat nå er det den eneste gode grunnen jeg ser for å være med noen i det heletatt.

Jeg sov fra klokken sju til ellve/halv tolv i kveld, ødela alle sjangser for en natt med søvn. Det har ikke så mye å si. Det betyr ingen ting. Jeg svetter gjennom lakenet.

Denne byen kan fort komme til å kvele meg, jeg kjenner det når jeg beveger meg i rette linjer over brosteinen. Dette stedet er min største kjærlighet og vi veit jo alle hva som skjer med oss dem som tror på kjærligheten. For noen år siden, det må ha vært tre, fire kanskje fem år siden, pleide ei i paralellklassen min alltid å komme til meg på fylla og planlegge hvordan vi en dag plutselig skulle pakke med oss det vi hadde av blyanter og bare flytte til Berlin. Hadde hun spurt meg i natt hadde jeg dratt, nå, med en gang, men vi kjenner ikke hverandre lengre. Det er vel bare slik det har blitt. Alle andre har liksom livene sine og tiden går fremover og her står jeg med ordene mine midt i denne byen med beina grodd fast i brosteinen.

Kanskje det er karma.

Follow my blog with Bloglovin