Jeg starta 2015 med et kyss. Min daværende (første og eneste ordentlige) kjæreste kom løpende inn døra til jobben min i det klokka var..vel 23:54.. og der stod han (i kø etter kjæresten til daglig leder) og ventet på at klokka sku slå 00.00. Det er så enkelt å huske det, akkurat hvordan et nytt år starter, hva man gjør i det sekundet klokka slår over i et nytt år. Jeg har større problemer med å huske timene, dagene, ukene etter.
Jeg flytta i år. Fra den ene sida av byen til den andre. Jeg ble dumpa. Jeg begynte på skole igjen. Jeg gikk i all hemmelighet på så jævlig for mange tinder-dates for å hele hjertet mitt (anbefales ikke, plutselig en dag sitter man der med en skikkelig hyggelig gutt på en bar ved samme navn som eksen og på alle glassene står bokstavene hans som en konstant påminnelse og så gråter du. Masse). Jeg sluttet på seven. Jeg hadde mange fester. Jeg leste mye av prosaen min høyt. Jeg besøkte venner i London. Fikk nye venner i Bergen. Hjertet mitt grodde gradvis. Jeg fikk B på eksamen. Jeg sang for publikum én gang, én sang - Lucky One. Jeg tok ikke lappen i år heller. Det har vært sånn passe turbulent da, kan man si.
2015 har vært opprørende på et mye større nivå enn det jeg kan finne i meg selv. Vi kommer ikke utenom det, verden har gjort meg så sint i år. Jeg har vært mye mer aktiv enn før, ute i gatene i paroler, i demonstrasjoner, i brev jeg har sendt og artikler jeg har skrevet - mye på grunn av dette sinnet. Heldigvis har jeg ikke blitt sittende inne aleine med tankene mine om en grå og forvittrende verden, og det har gjort at jeg har sett gløden i mennesker som kjemper for godhet. Jeg har sett at det finnes mange som er allergiske mot urett. Det er få ting som varmer mer enn den gløden.
Når jeg tenker tilbake på et år slik som dette ser jeg bare mennesker. Jeg tar til meg lukter, lyder, natur, teksturer, det er ikke det - men når jeg tenker på London ser jeg min beste venn. Når jeg tenker på denne byen tenker jeg på menneskene som gjør denne byen til det den er for meg. Når jeg tenker på fjellturer og festivlaer og konserter ser jeg menneskene for meg. Jeg er glad i mennesker. Det har liksom blitt en trend å hate mennesker. Blitt en trend å mislike alle som ikke er som seg selv, og det er en trend jeg ikke klarer å fatte. Jeg elsker mennesker. Så tusen takk, mennesker.
Kanskje er jeg litt for dårlig på å forevige menneskene i livet mitt på bilder. Det er så mange jeg tenker på når jeg skriver dette som ikke kommer til syne. Så mange øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme likevel. Som pappa sin såre stillhet når jeg kommer hjem med hjertet i hendene og ikke veit hvor jeg skal snu meg for å puste og han fire timer seinere setter seg ved siden av meg i sofaen og sier at han veit det gjør vondt, og likevel får meg til å riste av latter i det han forteller meg at han mottok varselbrev fra jenter i en menighet om at han var syndig som ble sammen med mamma. Eller den fantastiske energiske jenta som sendte meg melding på facebook en dag og sa hun trengte venninner. For et nydelig menneske hun er. Eller han som så hele You, Me and Everyone We Know uten å klage en eneste gang. Kveldene med altfor mye vin og fernet og jamsessions i stua mi til altfor seint på natten. Australiern nede i gata. Han som syntes det var litt sjarmerende at leiligheten var så sinsykt rotete og kom igjen selv om jeg ikke hadde kaffe. Hun som redder meg hver jævla gang jeg trenger det, uten at jeg sier et ord.
Takk til hver enkelt en som har vært en del av dette turbulente dog så himla vakre året. Dere som jeg har fått sett smile, danse, gråte, le, leve.
Takk for i år, jeg gleder meg til det neste.
Takk for i år, jeg gleder meg til det neste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar