Kid bombardo

Jeg liker det litt når ferien er over, når jeg kan ta livet tilbake på ekte. Jeg har så mye liv å ta tilbake denne gangen. Veit ikke helt hvor jeg skal begynne men tar det litt om gangen, baby steps og sånn.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å si det på en fin måte at man faktisk ikke kan skrive "jeg så deg der borte og alle tankene fløy ut gjennom vinduet" når karakteren er ute og lufter hunden i en park, men jeg klarte aldri si ting på en fin måte og du ble såra, jeg kunne se det, at jeg drepte novella du var så stolt over. Jeg sliter fortsatt med å si ifra om ting på en fin måte. Det blir fort sarkastisk, nedlatende, eller ennå værre sutrete. 

Jeg ville så gjerne si ordene som jeg tenkte inni meg, som jeg kjente rett under huda, under ribbeina, på innsiden av lårene, men jeg sa ingenting. Gjør aldri det. Bare smiler og ser bort. Og jeg kunne se det på deg, i blikket, at du leita etter noe som om du visste at det var der, kanskje til og med håpa, men jeg kveler idéen, det gjør jeg alltid og går min vei med ordene låst i floker bak tennene.

Jeg drømte at jeg hadde mistet macen min på en buss og at en som jobber i et forlag tilfeldigvis hadde funnet den og lest alt jeg hadde innpå den og gitt ut en bok og jeg var så glad at når jeg i drømmen fikk vite at en venn av meg kanskje var død, innestengt på en buss i et steinras, ble jeg ikke lei meg.

Jeg starter nok en settning med "jeg".
Jeg skal bli flinkere til noe dette året.
Jeg skal
slutte å vere så jævla selvsentrert
si de fine tingene jeg tenker om folk som hei herregud jeg liker deg eller shit du er fin du er bra du er flink
og så skal jeg ta kritikk og gi kritikk uten å være en liten dritt
jeg skal danse mer og kjøpe store nok sko og aldri mer hoppe etter Wirkola
Vi er fire dager inn i et nytt år. Jeg har hatt alle mulighetene og allerede feilet på alle punktene.