Idealisme og syltetøysglass

Savner å være nitten.Troen på at jeg kunne alt,skjønna alt, hadde verden som min lekeplass. Å bli voksen som idealist gir litt krampetrekninger. Ta vare på det, du. Fortsett å kjempe, gi faen i the bad ones, ta knekken på alt som kjennes vondt, vinn i livet og tro at slik kan det bli bra. Ikke la deg lure av realiteter.

Og av og til vil jeg være sytten, traske over brua i regn med Raga Rockers på fullt volum, skrike til den gamle flammen min at han er helt dust. Det var bare kjærligheten den gangen. En del av meg er overbevist om at dersom jeg ikke finner igjen den håpløse troen på at love is all you need kommer jeg til å dø ensom. Kanskje ikke aleine, men ensom. Som da jeg var tretten. Jeg følte meg så jævla aleine da jeg var tretten. En fuckings alien i et syltetøysglass. Herregud tretten. Det var så latterlig dust å sitte der med gjennomvåte converse og ullkåpe. Forelska i en som er narkis nå. Trodde stort sett hele mitt tenåringsliv at jeg skulle bli den første i verden som døde av kjærlighetssorg.

Hadde jeg bare visst den gang at jeg skulle ende opp kynisk og kald og uten evne til å få kontakt med mine egne følelser på andre måter enn ut gjennom fingertuppene.