Bowie er død. Jeg kjøpte Blackstar på fredag og nå er han død. Jeg skjønner det nå, hvorfor plata stakk så dypt, det var et farvell.
Jeg digga Bowie først og fremst fordi han var så innmari kåt. Innmari kåt på forandring og fremgang. Det var aldri noe som stagnerete hos David. Å bli kjent med musikken hans var til tider forvirrende, nesten frustrerende, den tar deg alltid med på steder man ikke trodde man skulle ende opp. Likevel, på tross av at jeg er født et helt ungt liv etter hans første plate kom ut har vi en ting til felles - jeg og David Bowie - vi omfavner nyskjerrigheten, dyrker den, plukker den ifra hverandre, konstruerer den, skaper. Det er mennesker som han som har lært meg å leve.
Og han hadde så mange liv. Det var aldri noe problem for ham å bare være. Mens andre bruker et helt liv på å finne sin identitet og kjenne seg trygg i seg selv kunne han være alt han ville være. Han fiksa det liksom, dette med forandring, han virka så uredd og klar. Kanskje han aldri egentlig var det, men han er en trygg havn å gå til når man kjenner at verden prøver å krympe en. Bowie var dynamikken i seg selv. Musikken hans stod aldri stille på ett sted.
Ta deg tiden til å danse litt med David Bowie i kveld.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar