Loneliness and lies

Du lurer på om det ensomt å skrive? Ja. Det er ensomt. Og man blir sinsykt god på å lyve.

Her er  det jeg ville si:
Du har ikke gjort annet enn å systematisk dra meg ned i dritten blandt vennene dine og hinta til hvor jævla mislykka jeg er hver gang vi møtes og nå skal du liksom være the bigger person, si vi må legge det bak oss, og unnskylde for at du "glemte" å invitere meg? GLEMTE Å INVITERE MEG?! Jeg gir vel faen i den ekle festen, si unnskyld for at du er en jævla dritt!
Dette sa jeg:
Det går fint, jeg tar ikke sånne ting så tungt.

Oppe i hodet, eller kanskje i hjertet mitt tenkte jeg dette:
Du er det fineste mennesket jeg har møtt og jeg kan ikke forklare hvorfor, eller hvordan det har skjedd, men jeg tenker på deg ofte.
Ordene du hørte var:
Så snakkest vi igjen engang.

Jeg skulle be om unnskylding for at jeg ikke dukka opp og ikke sa ifra. Si:
Sorry, jeg glemte det faktisk bare helt og greide ikke stå opp jeg er en lost case. Sorry.
Det turte jeg ikke og sa:
Jeg ble skikkelig syk, måtte på legevakta.