Bryllupsplaner og andre fete løgner

Beina mine fører meg over puddefjordsbroen i feil rettning, jeg løper og det går mye fortere enn det pleier å gjøre.

Så våkner jeg.

En gang møtte jeg blikket til en som skulle hoppe derfra. Jeg er ikke suicidal eller noe, men noen ganger har jeg tenkt på det selv. Å ta av meg sekken med blokka og blyanten i, legge hendene om rekkverket og klatre over på den andre siden. Ikke med et ønske om å hoppe, men for å stå der og kjenne dragsuget mot fjorden. Som den gangen for noen år siden, vi hadde drukket ganske mye og jeg og en fyr fra Fredrikstad fikk verdens dårligste idé.

For å komme seg bort til togskinnene var det et halvannen meter høyt gjerde vi måtte klatre over. Det skulle ikke være noe problem å komme seg over, spesielt midt i skauen med mange trær rundt. Han kom seg over, men jeg falt ned og landa på en jernstang. Det stod en jernstang gjennom beinet mitt. Rett gjennom leggen. Han skreik like mye som jeg gjorde. Hadde det ikke vært for all alkoholen vi hadde konsumert hadde vi kanskje skjønt med en gang at jernstanga ikke hadde gått gjennom selve leggen men hadde skrapt meg og stod bare gjennom buksa.

Vi kom oss aldri bort til togskinnene. Vi fikk aldri kjenne toget rushe forbi helt tett på kroppen mens han ropte teksten til en eller annen låt av Zappa. Toget kjørte forbi mens vi lå på bakken og flira mot himmelen og tenkte at livet ikke er så gærnt likevel.

Noen vil kanskje kalle det galskap, jeg vil kalle det å være menneske. Dessuten gjør folk det hele tiden, klatrer over rekkverket eller stiller seg ved togskinnene og kjenner på dragsuget. Det er det man gjør når man forelsker seg, når man gir hodet, hjertet og kroppen til et annet menneske og sier her, vær så god, ta vare på meg.