Ephemera

Klokka nærmer seg tre på natta. Jeg har spist fire knekkebrød, tre appelsiner og drukket to glass melk siden jeg stod opp klokken ca tre på dagen. Noen ganger tenker jeg at det er et under at jeg er feit, andre dager lurer jeg på hvorfor jeg ikke er tjukk. Snart er jeg tjuetre, likevel har jeg kviser. På ryggen. Og i fjeset. Underernært kanskje, eller gluteintollerant, eller kanskje jeg bare er sånn her - mindre pen. Jeg føler meg bare deilig når menn sier at jeg er det. Herregud.

Tanken har slått meg at dersom jeg prøvde å sulte meg, eller kanskje slutta å bruke filter på instagram eller kledde meg sånn herroin-chic, kanskje da hadde jeg følt tilhørighet på et vis. Nå hører jeg bare til her i kjellerstua til mamma og pappa med venstre foten gravd godt ned inn under sofaputa. Den sover der under. Sittrer og putrer og klør. Macen balanserer på høyre kne, vakler fra side til side når jeg hamrer løs på tastaturet. Jeg hører på Ephemera. De er så undervurderte og bortglemte og fantastiske. Jeg er naken. Nesten. Har på meg sokker. Det slår meg at jeg har vært veldig lite naken i dette huset de siste åra. Veit ikke om det betyr noe.

Egentlig skal jeg skrive noe til avisa. Innleveringsfrist i morgen (på denne datoen) og jeg har ikke tid til å bare tenke på øl og sex og krig men det er det jeg gjør. Nå synger de om kjærligheten. Ephemera. De lurer på hvordan den kan være så vakker når den er så vond og jævlig. Det lurer jeg også på ganske ofte. Nå er klokka tre. Jeg burde slutte å skrive, legge meg bort i senga og sove noen timer. Siden stå opp, spise appelsiner til frokost og skrive til avisa. Slutte å kødde så jævli. Slutte å rote bort tiden på å ta selfies i håp om at du noen skal synest at jeg er så pen at de ringer meg og sier de vil holde rundt meg igjen.

Herrgud. Legg deg nå. Du også. Ja. Leser du det jeg skriver her inne? Jeg har alltid lurt på det. En dag skal jeg spørre deg om det, kanskje en gang om vi våkner avkledd i samme seng igjen.