Vassekte kjærlighet

Har vel aldri hatt det spesielt tungt når jeg ser hvordan andre bare svinner hen. Nå for eksempel, jeg spiser reker i solnedgangen på terrassen til mine foreldre og hører på Lucinda Williams. Where is my love spør hun - den er rett her. Det faktum at det siste året av mitt liv har vært som en rævva samling haiku-dikt ingen klarte å lese svir meg ikke mer en myggestikket på leggen her og nå. Jeg er ikke av dem som har en far som aldri så meg eller har en mor som drikker - familien min har aldri vært fremmed og jeg sliter ikke med mindreverdighetskomplekser fra falmede barndomsår. Jeg kan alltid komme hjem. Det er klart vi krangler, noen ganger må vi ut og bort alle sammen, det er vel bare naturlig, men da jeg kom hjem med hjertet i hendene og de fikk vite hvordan livet mitt har vært borte hjemmerfra det siste året gråt de med meg. Vi har nok aldri vært de som klemmer mest og dette med fysisk kontakt var riktignok en ting jeg måtte lære meg fra venner ganske seint i livet, men likevel. Foreldra mine er fremdeles gift og da jeg blei spytta i fjeset eller utestengt fra leken da jeg var liten kunne jo pappa spille fotball og sykle og bade han også. Jeg fikk til og med begynne å lære meg å spille på kornetten til storesøstra mi tre år før jeg fikk lov å begynne i skolekorpset. Mamma hadde mange bøker; Bjørneboe, Saabye Christensen, og kanskje var jeg for liten for både Jonas og Herman på den tiden men mamma sa alltid at det var greit å ikke passe inn og være rar for ingen passer inn uansett. Så jævla heldig har jeg faktisk vært. Skjønner dere eller? Jeg har tenkt den siste tiden at mitt eneste møte med ekte kjærlighet var en eneste stor løyn og at jeg ikke veit om jeg tør å noensinne smake på den igjen, men jeg forstår det jo nå at hva kjærlighet behager har jeg bada i honning fra dagen jeg var født. Og mens alle andre jeg kjenner higer etter verden der ute, etter å oppleve noe som er større - lengre enn en selv - vil jeg alltid strekke meg hjemover.