Holde kjeft

Jeg var virkelig lykkelig da jeg og mine venner fløy rundt på dansegulvet i oversized strikkagensere og flørta med livet. Der og da tenkte jeg at jeg skulle ønske livet var akkurat slik for evig, seinere skjønner jeg at kroppen min ikke ville holdt det ut.

Jeg har blitt tjukk. Magen er ikke lengre flat når jeg strekker meg utover gulvet og jeg lurer på om noen av dem som har sett meg naken hadde merka det om vi møttes igjen nå, at jeg har latt meg selv forfalle og at det er litt fordi jeg ikke vil at noen skal ønske å måtte deale med meg.

Siste gangen noen jeg elska rørte ved meg så jeg følte noe var det med vond hånd. Noen ganger føles det lenge siden. Prøver å glemme det og heller huske hvordan det kjennes når noen sine trygge hender blir våte og varme mellom låra mine men jeg husker det ikke. Jeg husker det bare ikke.

Patetiske faen. Jeg har liksom hatt det for bra nå da. Ei hel uke med smil fra varme mennesker som bare vil meg godt. Ei hel uke med frisk, vill, urnorsk natur. Ei hel uke med dans og musikk og lykkerus. Ei hel uke med nye impulser. Klarte det nesten helt uten å grine en eneste gang. Hah, ja, slik har det liksom bare blitt nå da. Post-lykkedepresjon er det en greie? Jeg tror jeg lider av det.

Jeg har tissa fire ganger den siste timen. Nesa mi renner og er tett på samme tid og det er helt umulig å sove. En fyr jeg møtte på en fest for noen uker siden skrev til meg på facebook. Jeg liker han for han var snill og hørte etter når jeg snakka og så ligner han litt på Jesus. Jeg brukte sytten minutter på å svare på how I was doing og med det stagnerte samtalen. Jeg håper han bare sovna eller noe. Kanskje han også måtte tisse?

Det finnes øyeblikk hvor jeg hvirkelig tror på det, at noen mennesker bare vil meg godt og at det ikke ligger noen baktanker der - og så finnes timene etterpå hvor jeg dreper idéen med et indoktrinert tankemønster. For det var bare én som var istand til å blir værende hos noen som meg. Alle de andre dro og jeg blei så avhengig.

(Lurer på om psykologen skjønte at jeg løy da jeg sa jeg aldri har abstinenser etter ham lengre, for noen ganger føles det som om det eneste som kan flytte loddet som presser brystet mitt gjennom madrassa er om han hadde løyet en siste gang og sakt at jeg var den ene store kjærligheten, tross alt. Det gir jo ikke mening, nei, det kan ikke forklares, det er det siste jeg trenger og det ville ødelagt meg, likevel higer jeg etter det så sårt.)

Men, det blir faktisk enklere for hver dag som går. Det blir lettere å si ja til å bli med på ting, lettere å le, lettere å late som om alt er ok. Det er ikke sant at det som ikke dreper deg gjør deg strekere, faktisk må det være det største humbuget jeg har hørt noen sinne - for jeg er ikke sterkere - jeg er tvert imot svakere enn jeg noensinne har vært.

Unnskyld for at jeg skriver dette. Jeg veit godt at jeg bare burde holde kjeft.