Barns øyne

Hadde noen fortalt meg da jeg var sytten at min milepæl i livet skulle være å jobbe med barn hadde jeg ledd. Høyt. Hadde noen fortalt meg at jeg med årene skulle komme til å ende opp med å finne meg sjæl og selve meninga og alt det derre der gjennom barnelatter hadde jeg krympa meg i frykt. Det får høre fortiden til, for slik har det altså blitt.

Jeg trodde så lenge at det hele handla om meg selv. Om at jeg skulle utvikle meg, at jeg skulle gripe over en oppfattning i verden som ville få mennesker til å snu seg min veg og sluke det jeg skapte for det var det som var det ene riktige for meg - å skape, formidle, påvirke med uttrykk som representerte meg. Det være seg med musikk eller settninger eller rom fyllte med kastanjenøtter eller bjeffende hunder; jeg skulle kunste ikke sant, skulle bli kunstner - utvikle selvet - jeget i denne historien som heter livet mitt.

Men så

Hetta på den blå oljedressen skjuler det lille ansiktet som roper illsint mot asfalten. De små nevene er lyserøde av kulde, det renner vann inn i jakkeermet og tårer nedover kinna hans. Regnet plasker mot bakken og den lille gutten som spreller og slår, for ingen forstår. Ikke jeg heller. Jeg forstår hvirkelig ikke den døyte dritt. "Vi må gå nå, se, alle de andre går ifra oss" prøver jeg, men han skriker bare ennå mer og slår de små knokene i asfalten. To minutter tidligere løp han tilfreds rundt i sirkel og ropte "det reiner det reiner du må ringe doktorn det reineeeer!" men det skjedde noe med latteren hans i det han hørte beskjeden om at vi skulle gå en tur. Det var som om verden bare fallt ned i hodet på han, han klarte ikke holde seg på beina, den velse kroppen seig sammen der midt på plassen og tårene og alle de sinte følelsene inni bare måtte ut.

Det nytter ikke å lokke med at vi får frukt når vi kommer frem. Ikke skal han holde hender heller, og jeg skal hvertfall ikke få vite hva som er galt - sansyligvis fordi han ikke veit det helt selv heller lengre - og nå har alle de andre begynt å gå så hva er vel egentlig vitsen? Han synker litt sammen der nede på asfalten. Som om han ikke helt orker å være sint mer. Jeg setter meg på huk ved sida hans og løfter litt på på den blå hetta "er det noen der inne?" spør jeg litt tullete "NEI!" roper han og gråter litt til. Jeg skjønner at det bare er å gi opp. Jeg legger meg ned på asfalten ved siden hans og hulker høylytt jeg også. Det vesle sinte barnet ved siden min kvikkner til, han kikker lurt på meg mellom fingrene sine og ler. Han krabber bort til meg på alle fire, skyver håret bort fra øynene mine og så sier han helt ut av det blå "er du teit eller?" så reiser vi oss og går etter de andre hånd i hånd.

og så

"Kan du lese en gang til denne?" spør hun entusiastisk og snur seg rundt på fanget mitt. Hun legger en hånd på hver av kinnene mine og ler "en gang til bare!" sier hun og jeg svarer at ok, vi kan lese en gang til. Hun kan boken utenatt, så denne gangen vil hun lese den opp ned, og jeg får ikke lov til å se. Denne gangen skal jeg være blind. "Ludde kler av seg!" roper hun. "Nei" sier jeg, "det er Ludde kler på seg!" det blir stille. Jeg kan høre alvoret i luften, og så kommer det et nesevist "ikke se du!", jeg kjenner lufttrykket av en peikefinger som flyver forbi ansiktet mitt, og jeg må sværge at jeg ikke så. Det gjør jeg ikke heller. Jeg kniper øya ekstra hardt igjen, kjenner at hun romsterer rundt på noen bøker i fanget mitt. "Hva står det her?" spør hun og jeg gløtter på det ene øyet "nei ikke se" ler hun. Og sånn holder vi på til hun klemstrer fingern i boka og må få plaster og kos så hun ikke blir blind hun også - det kan næmlig skje om man skader seg, det sværger hun på.

eller

"Du er min aller beste venn rett etter Kristian" like før han sovner etter en lang dag med godteri og sofahytter og pirater og trampoline og barne-tv og mere godteri og ørkenrotter som spruter lava.

Skjønner dere eller? Barn er dritkule! De er små, nyskjerrige, fantasifulle mennesker som tråler denne verden som svamper - de suger til seg ALT og de gjør det med følelsene på utsida. Jeg digger det. Barn legger liksom ingen ting imellom, de bare er, de bare svanser rundt og føler ting og de trenger ikke engang rettferdigjøre det. Det er jo helt genialt.

Jeg fallt liksom bare rett ut i det helt tilfeldig. Var på ville veier med ei lita notisblokk full av dikt på innerlomma og det var liksom alt jeg hadde i livet helt til mamma bare "du liker jo unger og du liker jo kunst, hvorfor ikke studere barnehagelærer med vekt på kunst?" og jeg rista litt på hue men søkte og her sitter jeg nå og skjønner at å jobbe med kunst og barn kanskje er akuratt det jeg har leita etter hele denne tiden. Jeg gleder meg så innmari til å ta fatt på studiene mine igjen, til å få lov til å være noe for noen som trenger meg, til å utfolde meg og utvikle meg uten denne selviske trangen til å bli sett og hørt. Jeg vil mye heller se og høre. Dessuten er det lite som slår å se verden gjennom et barns øyne.