Fuckings Bukowski

"Det synes vi alle" sier han når jeg forteller at jeg synes det er så sykt vanskelig å være til. Selv det å bare eksistere helt uten å prøve, uten å utfolde seg, uten å føle. Ja, selv bare dét krever tålmodighet og konsentrasjon; to ting jeg aldri har vært noe spesielt god på.

Jeg prøver å fotografere ting når jeg ser noe fint, prøver alltid å skrive det vonde vakkert, ønsker alltid å se det gode i mennesker. Likevel denne stadig tilbakevendende meningsløsheten. Tvinger meg selv til å tenke på Pulp, på det om bevisstheten rundt meningsløsheten, at den i seg selv nesten gjør det meningsfullt, "Often the best parts of life were when you weren’t doing anything at all, just mulling it over, chewing on it" tvinger meg til å tenke at det er det jeg driver med nå - jeg er en fuckings Bukowski-karakter - jeg tygger på det. 

Misforstå meg rett jeg har det bedre nå enn jeg har hatt det på en god stund. Det er vel heller bare det at jeg nekter å deale med føleleser når de er der, derfor bygger de seg opp og legger seg i dvale til netter som denne. Byen er helt stille og jeg glemmer å sove. Det er litt slik jeg funker. Spiser dessert før middag, noen ganger til frokost. Forteller mennesker jeg nettopp har møtt om barndomsarr og slemme gutter heller enn å småprate om været. Ikke hopp sier de og jeg tar løpefart: og når jeg burde deale med ting her og nå med en eneste gang drikker jeg meg heller full eller går på akvariet eller installerer tinder for tusende gang.
Jeg brukte fem år på å ta lappen.  

Helt egentlig har jeg så mange gode grunner til å sove om natta, være våken på dagen, følge rutiner, spise riktig, jogge langt, slutte å røyke, bruke hårkur, være politisk korrekt, gli inn i mengden og ikke ta opp plass med febertanker og nitriste, patetiske, prosatekster. På den måten hadde jeg sluppet dette her. På den måten hadde jeg nok funnet meningen med livet. Jeg hadde aldri måtte tygge igjen. Jeg hadde nok for evig og alltd vært lykkelig.