Clementine

Det slår meg i det jeg går to kvartaler lengre enn jeg trenger for å komme meg hjem i pissregn uten regnjakke eller paraply
det er bare sånn jeg er
melankolsk, melodramatic og sinsykt barnslig.

Livet behandler meg bra og likevel setter jeg en fot forran den andre rett mot veggen. Her står jeg mot veggen og skaller. Her har jeg faen meg stått og skalla i fire år. Eller er det fem? Jeg har aldri talt dager. Folk skal liksom alltid bevise hvor viktig noe var for dem ved at de har talt dagene, nøyaktig ned til sekundet har de talt. Jeg gir faen i dagene, timene, minuttene, sekundene, jeg hører bare dørbjella i det jeg faller ut mot gata. Et år, fire år, femten hundre tusen jævla år og det gjør ingen forskjell.

Jeg vurderer å gå inn på stamstedet men dropper det. Plugger øretelefona i på fullt volum og fester blikket langt opp i gata, går fort forbi. Hører navnet mitt gjennom stemma til en heartbroken Hurula som synger om sand, men jeg snur meg ikke. Skjønner at om jeg stanser nå faller jeg og om jeg faller kommer ingen til å løfte meg opp igjen. Kanskje er vi alle slik når alt kommer til alt; jeg har tenkt på det, jeg veier sytti kilo, jeg hadde faen ikke gidda å løfte meg særlig lenge selv.

Det går bra altså, jeg skulle bare ønske jeg var Clementine Kruczynski.