Hva faen gjør jeg nå

Jeg trodde jeg var klar, at å skrive om det du gjorde mot meg ikke skulle være noe problem. Vi kødder med det veit du, jeg og vennene mine, at jeg kan basere min karriere på at du er en jævla dritt om jeg bare treffer nerva godt nok. Jeg angrer på at jeg begynte. Angrer på at jeg satte meg ned og begynte å skrive om Paris, om handicaptoalettet i København, om stemmen din som skriker mot meg at jeg faen ikke må tro at jeg kan si hva som helst uten at det skal få konsekvenser. Angrer på at jeg prøver å beskrive ting jeg har fortrengt, jeg vil ikke huske hull i veggen jeg vil ikke huske kroppen min i altfor stor hastighet mot gulvet jeg vil ikke huske at jeg trygler om tilgivelse jeg vil ikke huske saltsmaken i munnvikene. Jeg vil ikke huske det men jeg må, skjønner du det eller? Jeg kan ikke velge å glemme og jeg kan ikke la det sluke meg heller, jeg kan ikke dvele ved det men jeg veit ikke hvordan man finner middelveien, jeg trodde jeg hadde funnet den men grunnen under meg forsvinner hver gang jeg minnes om deg og hva faen kan jeg gjøre? Hva faen gjør du? Hva faen gjør du? Hæ? Hva faen gjør du nå?