DEMO - Will You Have It Please from Ida Marie Midttun on Vimeo.
Du spør meg om musikken og jeg sier jeg ikke driver med det der lengre, at jeg fortsatt spiller flygelhorn men at gitaren støver ned og at jeg glemmer hvordan stemmen min høres ut. Det river litt i meg når jeg sier det og det er ikke engang helt sant, jeg har begynt på noe nytt jeg klarer bare ikke gjøre det ferdig. (Som om jeg noen sinne har gjort noe som helst ferdig, alt jeg gjør er work in progress, alt jeg publiserer er ferskt og uredigert.) Denne gangen har jeg brukt så lang tid at det som var sannhet da jeg starta på den ikke er det lengre. Jeg må få det ut når det er sannhet. Sikkert superteit av meg, men jeg sliter hvertfall ikke med flink pike-syndromet.
Intensjonen min har aldri vært å bli annerkjent for de små skranglevisene jeg har laga, tanken på et liv på veien, turnéer og spillejobber og mennesker som vil ha noe bra fra meg frister ikke i det heletatt, det har det heller aldri gjort. Det er ikke en drøm eller en trang, det er ikke det dette handler om. Likevel, det svir et sted inni meg når jeg sier høyt at jeg ikke driver med det der lengre - og lettheten i stemmen min du skulle hørt meg - det var som om jeg faktisk ikke brydde meg.
Musikken har alltid vært der. Frata meg gjerne retten til å kalle meg selv poet men noen ganger må musikken være der; det er ikke alltid at orda strekker til. Jeg var en av de kidsa som fremdeles holdt på å spille inn på kasset seint på nitti-tallet/begynnelsen av dette århundre og de gangene jeg ikke følte at jeg klarte å skrive ting riktig i dagboka mi - når følelsen av det som hadde hendt den dagen ikke kom fram - kunne jeg sette meg ned med en kasset og nynne det istedenfor. Funka alltid. Det er noe helt spesielt med en melodi. Melodier kan endre alt. Melodier kan styrke orda eller rive dem i fillebiter.
Jeg tror jeg må ta tilbake musikken som pleide å bo i meg, den som bare kom uten at jeg leste noter og ble fortalt hvordan det skulle være, den som er naken og ærlig og som jeg svært sjelden kontrollerer eller redigerer. Det er nettopp det alt handler om ikke sant.
Åh, Ida, den sangen traff meg! Så fin, fin, skranglepoplåt. Du må ikke glemme stemmen din.
SvarSlett