Hit, men ikkje nærare

det er jo litt vondt 
det er det
når nokon seier
kom hit
hit
men ikkje nærare
heilt inntil
hud mot hud
kom hit
men ikkje nærare

Det meste jeg skreiv på den tida det diktet blei forfatta omhandla etterdrønna etter mitt første ekte møte med en mann. For det var det han var, en mann i sin rette forstand. Vi spilte tennis sammen og jeg baka latterlige mengder sjokolademuffins og jeg mista faen meg jomfrudommen på silkelaken - vi sklei rundt på det der lakenet som kurlingkuler - jeg følte meg så modig for han var kulere enn de fleste jeg hadde møtt. Så ufattelig snill var han også, så mild og rolig, nesten sjenert. Og kjeven hans. Kjeven hans var så sterk, det er det jeg husker aller best med ham, at kjeven hans var så sterk.

Så var sommeren over og en kveld rett etter jeg hadde flytta til et annet sted i landet skulle han møte the love of his life og jeg følte at han hadde lurt meg, at han hadde sakt kom hit og glemte å si: men ikke nærmere.

Nå, mange år seinere har pipa en annen låt
tables are turned,
tenk om dette er the point of no return,
dette her, dette stedet hvor det er jeg som sier
faen

kom hit
hit
men ikke nærmere
helt inntil
hud mot hud
kom hit
men ikke nærmere

Jeg veit ikke helt om jeg egentlig liker å være på dette stedet. Det er mange år siden nå og jeg burde ikke være den samme i dag som jeg var den gang, men jeg vil så veldig gjerne være den jenta jeg var på de silkelakena. Jeg vil skli rundt i ekstatisk villrede. Jeg vil være den jenta som aldri holder noe tilbake, den jenta som slenger tennisrekkerten i bakken og gråter  fordi faen han serva så jævla bra og jeg er så jævla forelska at det gjør vondt å være så lykkelig. Jeg vil være den jenta som får høre at "Jeg liker deg aller best fordi du går med følelsene på utsida".
Nå veit jeg ikke hvor følelsene er lengre.