Jeg kommer til å miste toget

Om ti dager blir jeg eldre igjen. 23. Jeg føler meg ikke som en tjuetreåring. Føler meg heller ikke som en sekstenåring eller en tredveåring eller en ett eller annet. Jeg blir stadig fortalt at det er godt å bli eldre, at man blir friere med åra, at ting liksom faktisk blir enklere å forholde seg til og at man tar mer styring over eget liv uten at tanker om hva omverdenen skulle tenke regjerer så jævla mye. Jeg håper det er sant.

Det er aldri noen som tipper alderen min korrekt. Det er kanskje ikke så jævla enkelt heller når man har hud som en syttenåring og hoftene til ei trebarnsmor, når man kan prate med dybde og en forståelse for omverdenen men samtidig være av de fjerneste mest distre figurer en har møtt. Om jeg ligner på min mor kommer jeg til å gløde på mitt sterkest om noen år, både intellektuelt og utseendemessig. Det veit jeg fordi hun har sakt det, jeg var ikke født på den tiden, var ikke påtenkt. Det er litt fint å tenke på at når jeg først kom til verden, både jeg om min tre år eldre søster, da vi først kom til verden var vi så ønska. Det var ikke et "oi faen nå blir det barn her" det var et "hei vi har vært gift i snart ti år og nå vil vi at vi to skal bli til flere" og det synes jeg er så vakkert å tenke på. At kjærligheten deres for hverandre var nok så lenge. Det er ikke alle som mestrer det der.

Jeg tenker for mye på tiden og nå må jeg gå før jeg mister toget. Jeg kommer til å miste toget. Håper at det ikke er en smått ironisk metafor for fremtiden.