BAR

"Du må slutte med det der, å gå rundt å ikke føle deg verdig"
"Det er ikke verdigheten min det handler om" prøver jeg men blir avbrutt igjen.
"Du må slutte med det du er verdig hvert minste lille smil du får"
Hun låser øya sine i mine når hun snakker men jeg bryter ut av det, legger blikket på knærne hennes, de vender utover. Det er noe rart med knærne hennes. Jeg vurderer å spørre hvorfor de alltid liksom peiker på sidemannen, om det kanskje har noe med den påtvungne predominante personligheten hennes å gjøre men jeg slår det fra meg. Orker ikke nok et relativt ok menneske som er drittfornærma på meg.
"Skal du ha en runde til?" spør jeg og går mot baren uten å vente på svar.


"Det ser ut som du trenger selskap" sier han og setter seg på jakka mi.
"Du sitter på jakka mi" svarer jeg og vender meg litt bort fra ham.
Han må være minst femogfemti, kanskje mer, han ser mye eldre ut enn min far men min far holder seg bra, jeg kan aldri sammenlikne menn med min far. Noen ganger lurer jeg på om pappa kanskje er den eneste snille mannen på kloden, i alle fall dette fylket.


"Heeeei herregud hvordan går det? SÅ deilig å se deg!" kviner det mot meg fra sidelinja.
"Joa, går fint" gliser jeg, og venter på at hun skal snu seg og ikke prate med meg igjen før neste gang vi møtes tilfeldig i en bar, kanskje om tre år.

"Det finnes ingen som kjenner meg så godt som deg og hva forteller det deg når de eneste gangene vi møtes møtes vi her etter midnatt med minimum fire øl innabords?" hikster jeg frem i en slags lattertranse.
"Åtte. Åtte øl" raper han i trynet mitt, så går vi hjem.