Bihuledød

Det ligger et surt belegg etter gårsdagens øl og sigaretter over tenna mine og bakerst på tunga - ikke som grus i munnhulen denne gangen, men som det fineste gule sandpapiret vi brukte for å få skjeene vi laga i sløyden på barneskolen helt glatte. Det smaker død i munnen.

Jeg smatter litt på døden, prøver å produsere mer spytt men det smaker for jævlig, løper inn på kjøkkenet, huet inn under springen, stikker det gule papiret ut mot det iskalde vannet og lar munnen fylles og tømmes uten at jeg svelger. Jeg står som dette i noe som føles som en evighet før jeg vinkler kjeften slik at jeg ikke lengre har noe valg - svelg eller dø.

Om det noensinne skulle skje at noen druknet seg selv i springen ved et uhell måtte det vel være meg. Jeg er født slik. Min mor sier jeg skulle kommet med ekstradeler, hun tenker på arrene i skallen og kroppen min som til stadighet svikter meg, telefonene som ringer om blå lys og hallo hallo barnet ditt, barnet ditt kollapser.

Min søster sa en gang at hun tror jeg kommer til å dø ung, det glemmer jeg ikke, og det er jo ikke så rart. Før fylte tolv år hadde jeg rukket å kræsje sykkelen min med bil hele tre ganger. Jeg lurer på hvem som passer på meg, jeg har aldri brukket et bein.

Kroppen har forflyttet seg fra kjøkkenet til badet uten at jeg har merket det. Jeg finner ikke tannbørsten min. Drikker mer vann, det er for kort avstand mellom vasken og springen og vannet renner inn i nesa. Det slår meg hvor jævlig det må svi å drukne. Den sviende brennende følelsen som fester seg i bihulene når man får vann i nesa, som om hele huet skal eksplodere.

Kanskje hadde jeg aldri merka det engang om jeg drukna her nå med huet nesten låst mellom springen og vasken. Kanskje smerten jeg kjenner i trynet nå er distinkt nok til at man ikke kjenner vannet i lungene før man er kvalt og det er for seint. Jeg veit ikke, jeg har aldri drukna før, men det er ofte slik; det er ikke nødvendigvis det som gjør mest vondt som tar livet av deg.

Døden skremmer meg ikke lengre på samme måte som før, men jeg håper jeg slipper å drukne når det skjer. Jeg vil bli gammel, minst hundre år, og jeg vil produsere barn på reisen som kan produsere barn igjen og de kan lage barn igjen og til slutt når jeg dør vil jeg se på den lille store familien min og tenke at jeg er glad jeg ikke drukna den gangen i bakfylla under springen likevel.

Når gamle mennesker dør kvikner de ofte til rett før de forlater oss, jeg var bare ni år den gangen men jeg husker ennå at bestefar var ekstra glad og plystra mye i dagene før kroppen hans sank sammen ved middagsbordet. Slik vil jeg også dø: plystrende.