fernet branca

Jeg har drukket fire øl og kjenner fortsatt sødmen fra fernet branca i munnvikene.

Han sier noe om at hver gang vi møtes er det som om vi aldri har snakket sammen før. 

Som om alt vi har opplevd sammen ikke har ført oss noe nærmere, som om jeg er redd for å møte blikket hans og det stemmer jo, det er akkurat slik det er.

Det handler ikke om at jeg ikke setter pris på mennesker, jeg elsker mennesker, jeg trenger mennesker, jeg overlever på andre menneskers oppmerksomhet. Nei det handler ikke om at jeg ikke liker mennesker, jeg liker så enormt mange mennesker, noen av dem er jeg sporadisk forelska i, mange av dem bærer jeg en ubetinget kjærlighet for - jeg setter flokken min høyere enn alt annet i livet. 

Det handler ikke om at jeg ikke liker han. 

Han sier han ikke tror meg. 

Så forstår jeg det; når kroppen min stivner, når jeg ikke klarer å slappe av i det hånden hans griper etter min, når jeg slår ned blikket etter to sekunder, når jeg stikker uten å si farvel. 

Mennesker drikker for å komme nærmere andre, men jeg flyter bare utover.