Det som skjer er at jeg klemstrer foten i døra og tenker at det går fint, for så å skjønne noen dager seinere at slik foten oppfører seg nå, det er ikke normalen. Får rensa det infiserte såret og skrevet ut noe resept på antibiotika, beskjed om å ikke belaste foten for mye. Legen er dritkjekk og jeg rødmer når jeg halter meg ut fra legevakta.

Nå har jeg tilbrakt for lang tid i senga mi, spist ostepop, drukket saft, savna noen å legge hodet mitt på. Legen hadde aldri latt meg hvile hodet på magen hans. Jeg finner det svært beroligende å høre andre menneskers organer bevege seg inne i kroppen - hjertet som slår, lungene som fylles og tømmes, at maskineriet lever liksom - det er godt.

I morgen skal jeg egentlig være med på noe kult, men jeg veit ikke om maskineriet tillater det. Jeg har lyst å drikke meg full. Pule. Kaste tomater på mennesker som setter økonomisk vekst og profitt før menneskeverd og en føkkings levbar klode.

Jeg er sint for tiden. Blir alltid sint når det er valgkamp. Det er viktig å være litt sint. Viktig å være skeptisk. Viktig å være i opposisjon. Vi tener store penger på krig og klager på terror, vi ødelegger kloden vår og vil ha mere ting og mere penger, vi kutter i velferd og gir mer til de som har mest og likevel blir vi aller mest sinna på at noen bruker hijab på tv, hva faen feiler oss?