Før klokka ni på kvelden er det aldri noen som sier at jeg er vakker. Jeg har begynt å savne noen å kalle min kjære, men det kommer ikke til å skje, det finnes for mange alternativer for alle mine kjære, og de glemmer å se meg selv når jeg står der rett foran dem. Noen ser på meg med milde øyne og sier jeg er snill, omtenksom, mange sier jeg er reflektert, herregud, noen ganger tenker jeg at det er et under at jeg ikke lyser så jævla reflektert som folk sier at jeg er. Jeg har så mange gode kvaliteter, jeg er en engasjert ung kvinne, smart, en som lytter og tråler kloden med et rikt indre liv. For faen, jeg grenser til sinnsykt vakker inne i hodet og hjertet. Det har aldri hjulpet meg å være vakker inni, jeg faller bare for overfladiske menn som savner meg først når jeg er borte, eller når noen som er vakre på utsiden har fått lov til å knuse dem.

Det er slik jeg har det.

Jeg er ensom og elska på samme tid.

Ensomheten som kommer fordi man føler at man verken blir elska på den riktige måten eller evner å elske så dypt selv er så skamfull, man blir ensom av det, selv omringa av mennesker som bryr seg.

Det er slik jeg har det.

Jeg kommer hjem fra skolen, spiser, sover, våkner tom og ennå trøttere enn når jeg legger meg på senga fire timer tidligere. Senga har akkurat plass til to. Om vi ligger sammenslynga uten klær på, og sovner midt i en samtale, er senga hele verden på ett sted. Det er lenge siden jeg har følt det slik, som om hele verden finnes i meg selv og ett annet menneske. Jeg deler til stadighet seng med venner som jeg elsker, men verden blir igjen utenfor. Jeg skulle så gjerne ha noen som ble hele verden for meg igjen, men jeg er for feig til å la det skje.