Dødvinkel

Kanskje jeg aldri kom til denne kloden for å ha kontroll, for å jage mål og drømmer, for å smelte sammen i noe, noen. Jeg mener, jeg stikker hver gang noe blir vanskelig. Jeg stikker fysisk ut døra, ned gata, ut av byen. Noen ganger ut av landet. Jeg aner ikke hva jeg driver med, skulle liksom bli voksen nå, bli flink å lage mat og slutte bruke alle pengene mine på bøker og øl, bli voksen og ta vare på andre mennesker sine barn. Herregud. Jeg skal ta vare på andre mennesker sine barn og jeg kan ikke engang ta vare på meg selv. Det går an å melde andre studenter som uegnede til dette greiene jeg holder på med og noen ganger om jeg er halvvegs nede i øl nr tre klokka seks på en tirsdag er jeg livredd for at noen skal gjøre det. Noen ganger når jeg ikke klarer å stå opp fordi kroppen er redd eller når jeg har så mange følelser inne i kroppen at når jeg snakker hever jeg stemmen og den rister og folk ser på meg som om jeg er sint, er jeg redd noen skal sende et brev, ta en telefon, kutte strupen på meg. Paranoia paranoia, her er det rom, kom fyll meg med noe så jeg ikke er tom....
men,
jeg er flink med barn, og jeg har aldri hatt problemer med å skille min personlige destinasjonsløse ørkenvandring fra det jeg skal inn i, det er ganske enkelt, barna er viktigere. Ja, jeg er flink med barn. Fy fader jeg er dritflink med barn. Barna åpner seg for meg, de stoler på meg, de digger å leke med meg og jeg digger å løpe rundt i skogen og skyte på dem med bomull og klemmer mens de bombaderer meg med basookas og ekkelt grønt spy. Jeg digger å være pizzadeig og jeg liker å være frisør, politi, bankraner, konge, postmann. Dessuten bygger jeg verdens kuleste puteslott og er flink å klatre i trær. Og jeg kan prate. Jeg kan prate kjempelenge om kjempemange ting og jeg kan lytte. Jeg hører veldig godt. Jeg har en helt spesiell evne til å imøtekomme og se de barna som ofte faller utenfor, som ikke får det helt til, som i den ene eller andre skalaen utagerer eller låser seg inne. Kanskje er det fordi de skjønner at jeg skjønner, eller hvertfall at jeg ønsker å forstå, for selv om det er små barn det handler om, og selv om det å bli dunka litt i hodet av en trekloss eller frastjelt ei rosa perle med glitter høres så uviktig ut, som bittesmå bagateller, er dette kanskje det aller viktigste som skjer i disse barna sitt liv akkurat da, og kanskje var det aldri den glittrende perla som forsvant i en kjapp håndvendig fra et annet barn, men noe helt annet, noe hemmelig inne i magen eller hjertet eller hodet som ikke har fått ord ennå, men som kan få det om det bare finnes noen som ser det.
og
selv om halsen knytter seg og alle bokstavene i bøkene om fysisk fostring, motorisk utvikling og fagdidaktisk syn på naturfag flyter utover på sidene og ikke har plass i hodet akkurat nå har minimenneska jeg har valgt å vie livet til alltid plass i hjertet et sted. Det er jo en jævla klisjé, men jeg har sittet på trappa i høljeregnet og prata med en femåring om hvorfor han klora ei jente som sa at alle har en mamma, jeg har hørt et barn som nesten ikke våger prate snakke klart og tydelig, jeg fått brev fra et lite barn som bruker og/å korrekt, jeg har vært diplomat når bestevenner blir skikkelig dønn-seriøst uvenner, fiksa skrubbsår og fått løs fingre som sitter fast i rare rør, jeg har trøsta og jeg har ledd og jeg har grått sammen med små, lojale, undrende, sårbare mennesker og det føles som om det gir mening da, som om bitene liksom faller på plass og selv om rammene kanskje ikke er perfekte så gjør det ikke noe, noen maleri står best uten.
kanskje
handler det ikke om å ha kontroll, om å ane hva man driver med, men om å huske å sjekke dødvinkelen når livet står i ro. Kanskje er det bra nok dette, at jeg ønsker, at jeg vil, at jeg prøver og at jeg får det til om enn på en litt annen måte enn idealet. For jeg har det, jeg har det i hodet og jeg har det i hjertet, det som skal til.