Det er ikke slik at kroppen ikke kjenner det, at det snart er februar. Det er ikke slik at jeg sover godt om nettene. Det er ikke slik at alt har blitt bedre, at alt har blitt bra. Noen dager er jeg tilbake akkurat der, på gulvet i leiligheta, hjertet i halsen, i februar. Jeg er den der lille hunden i søla ikke sant, den med dritt til langt oppetter øra og jeg løper rundt her i gjørma sammen med svære schæfere, de har bare grisa til litt oppover potene og noen ganger sverger jeg de ler av meg, må vel ha vett til å gå rundt, i det minste gå ut av dammen, det er ingenting som holder meg fast der, må kunne holde dammen på avstand, lære, du har labba deg ut i det her sjøl tenker de og nekter å møte blikket mitt.