Jeg skriver tre korte avsnitt helt uavhengige av hverandre og de skrives i denne rekkefølgen:
1) Jeg starter fremdeles alle avsnitt jeg skriver med personlig pronomen i entall, alltid 1.person, subjektet jeg, meg som objekt. Det er paradoksalt. Alle som har ligget med meg vet det.
2) Jeg har mistet selvtilliten og gjeninntatt draget på menn. Menn elsker kvinner med dårlig selvtillit.
3) Jeg later noen ganger som at jeg har blitt tjukk, men jeg har egentlig alltid vært det. Vi pleide måle omkretsen på lårene våres da vi var yngre ved å se hvor langt vi kunne gripe rundt dem med hendene. Knokene mine ble alltid helt hvite, og låra nesten mørkeblå fordi jeg kneip så hardt for å få tomlene til å møtes - det gjorde de aldri.
Jeg er hjemme hos mine foreldre. Sover i rommet hvor halve leiligheten jeg engang bodde i nå befinner seg (kjøkkenutstyr og pyntevaser, klesstativer, kofferter og instrumenter), resten befinner seg på låven, jeg kom aldri så langt at jeg har flyttet alt jeg eier opp dit. Jeg kommer sjeldent langt. Det er fremdeles julemotiver på sengetøyet mitt her hjemme. Jeg har det der med å stagnere.
Dette er et bilde av meg i sengen:
Jeg hører på Charlotte And The Co-Stars. Jævla bra band. Jeg savner det bandet. Hi Ho Silver røsker meg alltid ut av den stadige stagnasjonen og det er ikke det at jeg forventer at noen skal skjønne hva jeg rabler om når jeg sier det, men satan så synd om man går gjennom livet uten å i det minste smake på det - å møte seg sjøl i noen andre sin dør lissom... KABOOM!
Jeg stoler ikke på mennesker som ikke lar seg røre av kunst, de må ha mista kontrollen helt; man må være skjerpa i kunsten, skjerpa og modig må man være. Det krever guts. Det krever at man har is i magen og tunga i lodd. Jeg skjønner ikke hvordan ikke alle ser det. "Kunstnere er så ustrukturerte, så rotete, så utilregnelige" sier folk, og jeg må le for er det noen som skaper struktur må det vel være de menneska som rører ved dypet i oss, som holder oss "sane" ved å la oss føle essensen av livet gjennom noe som er fysisk utenfor oss selv. Jeg har mange tanker om kunsten og hvordan vi bruker den, utnytter den, trenger den.
Jeg har ikke smartphone lengre. Den knuste og jeg vurderer nesten å bare drite i det, la det ligge og aldri skaffe meg en ny. Jeg har en gammal iphone4 nå, den kan jeg ringe med og sende meldinger, den er for gammel til å laste ned apper på, det er egentlig helt perfekt, jeg har drept så mange produktive timer og gode relasjoner på de greiene der.
Jeg har ikke så mye mer å si. Bare at det beveger seg nå, det gjør det, og så lenge det beveger seg gjør det ikke så mye at det ikke alltid henger på greip.