Solen setter seg i hudcellene og i hjernecellene og alle menneskene løper rundt fra park til park, fra strand til strand, fra fjell til fjell - de er så lykkelige, så travle og så døsige og så deilige. Hele verden smiler og det plasker i vannet. Plask plask. Plask.

Samtidig oppe på DPS'en ringer vakttelefonen i ett bankende kjør. Det pleier være slik på dager som disse. Varme, deilige, digge, dødelige sommerdager. Visste dere det? Jeg har lest det et sted engang men det slo meg aldri skikkelig før jeg kom inn i venterommet på akutt-ambulant der oppe, jeg må gå der litt nå, en gang i uka ca, og dama jeg prater med der har vakttelefon, hun holder den alltid opp når vi går inn i rommet og sier "ja du husker vel kanskje at jeg er på vakttelefon så jeg må ta den om det ringer" og jeg svarer at "jo, javisst, klart, det må vel gå bra." Den ringte aldri før solen kom. Nå ringer den minst tre ganger iløpet av timen min hver gang det er over toogtyve grader. Vi bor i et av verdens lykkeligste land. Vi mista nettopp førsteplassen vår til Finland. Jeg veit ikke hvorfor jeg veit disse tinga men jeg tror jeg veit hvorfor vi mista førsteplassen vår, for vakttelefonen oppe på DPS'en ringer hvert femtende minutt når det er over toogtyve grader.

"Er du ikke redd for at folk skal tenke du er gærn' når du skriver slik du gjør?" og jeg tenker at det kan være det samme. Jeg veit sjøl hva som feiler meg og hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt, at det hele er en "ganske normal og naturlig reaksjon på en unormal situasjon" og at det som skjer oppe i hue mitt og utspiller seg i kroppen min ikke er galskap men varsler, et overlevelsesinstinkt som har hengt seg litt opp, jobber overtid. Trenger bare litt hjelp til å stemple ut og gå hjem for dagen når jobben er gjort.

Man skal ikke snakke om vanskelige ting man skal ikke si at livet suger man skal smile
Det er lov å være blid sier de
Og rister på huet av sånne som meg
Som sier at
"Det må vel for faen være lov å være lei seg".