Jeg får ikke sove. Det minner meg om å være seksten år gammel og liste meg barføt over det kalde soveromsgulvet midt på natten for å hente datamaskinen. Skrive forsiktig, forsiktig, så jeg ikke vekker noen. Jeg hører den samme sangen på repeat igjen og igjen mens jeg skriver. Reminders heter den og det er en jente som gikk litt i parallell-klassen min før som har laget den. Det er uten tvil noe av det aller, aller vakreste jeg har hørt. Jeg skriver det til henne i messenger og visker det ut igjen.



Og mens sangen går i loop skriver jeg. Jeg skriver om netter i februar; ullvotter og boblejakkeklemmer og rødmosne kinn. Jeg skriver om morgener på kjøkkenet; nypressa kaffe og Lycky Strikes under kjøkkenvifta. Jeg skriver om å bryte sammen og plukkes opp fra baderomsgulvet. Jeg skriver om å sovne midt i filmen, om kropper som klomholder på hverandre. Jeg skriver om å slippe taket og om å aldri få det til, ikke ordentlig (og jeg lurer på hvor mange ganger jeg må høre den sangen før den ikke minner meg om noe lengre) og jeg skriver om tiden, tiden det tar å lege alle sår (og hvordan jeg aldri får nok av tid) og så, til slutt, skriver jeg om deg (slik jeg alltid har gjort).