Jeg klomholder meg til alle relasjoner jeg skaper meg. Noen ganger er det som om partikler fra menneskene jeg en gang har sluppet inn på meg setter seg i sansene mine, og jeg sverger: noen ganger kan jeg lukte dem, kjenne dem lenge etter de forlot meg. Som han som fikk meg til å le så mye at jeg var støl i magen i en uke etterpå, som spiste blåbær og ruska meg i håret og var så tullete og lett å være rundt at selv tunge, slitne meg: jeg letta, ble en enkel person å være. Han henger så fast et sted fremdeles, ikke i hjertet, ikke i hodet, ikke i hendene eller i magen. Nei han ligger mer over meg, og utenfor liksom bortenfor, og jeg strekker ikke til men jeg kjenner det med hele meg, at han er der et sted fremdeles. Det begynner å bli lenge siden nå at han dro. Slik har jeg alltid vært, kommer jeg kanskje alltid til å være. En person som knytter seg, tvinner bånd. Mine venner sier alltid at den som får bli elsket av meg er heldig, fordi jeg elsker så sant. Jeg vet ikke helt hva det betyr. Jeg gråter når jeg gråter, jeg ler når jeg ler, og er jeg sinna så er jeg sinna, men jeg tror ikke det gjør kjærligheten min noe mer eller mindre sann. Det jeg vet er at kjærligheten min er stor, den er altoppslukende og jeg skjønner ganske godt alle de som dro, som ikke tok imot. Det må være skremmende å møte noen som stuper med hjertet i hendene og hodet en halvmeter bak.