Jeg er 25 år gammel og jeg holder på likt som da jeg var tolv. Ommøblerer rommet mitt og rydder klesskapet mitt på fredagskvelden, spiller sims, spiser godteri. Jeg spurte min mor en gang om jeg noen sinne kom til å merke noe. "Nei" svarte hun, og jeg tror det er riktig. Kanskje en dag kommer rammene til det vi ser på som et voksent menneske til å falle på plass rundt meg men dette, denne meg som folder klær og tygger salte lakrisbåter på fredagskvelden har alltid vært, og kommer alltid til å være. Nei. Jeg kommer ikke til å merke det, at nå er jeg voksen - desto mer irriterende er det at jeg til stadighet går inn i et vakuum av full panikk over at ingenting liksom skjer i den farten ting skjer med alle andre. Hvem faen er vel alle andre og hva skal det bety, de folder nok kler og spiller sims de også, de bare vet det ikke selv.

Alle andre er ofte mennesker jeg ikke kjenner. Mennesker jeg en gang kjente men ikke kjenner mer. Det er nok bare derfor jeg tenker at de lever fortere enn meg. Jeg tenker ikke slik om de vennene jeg har som er gift og bor i boliger de har kjøpt og kjører rundt i egne biler. Jeg tenker ikke det engang om de som har fått barn - at de lever fortere enn meg og har kommet lengre. De folder klær og spiller sims de også, og de vet det, de er så klarover at livet er fortsatt livet uansett hvordan rammene ser ut. Kanskje alle mennesker egentlig er slik, også de jeg ikke kjenner, det er bare det at det ikke finnes så altfor mange sånne som meg som behøver å fortelle om det de tenker og føler til hele verden.

En av mine beste venner sa engang til meg at dersom vi alle skulle gjort som barna og bare grått når vi følte for det hadde havet steget mye fortere. Det tror jeg på. Vi kan ikke bare gå rundt og gråte det ser jo helt dust ut. Likevel går vi rundt og gråter hele tiden vi bare gjør det i forkledning vi gråter oss vei gjennom gaten i nye sko, eller på yoga, eller på poesiaftener, eller i nye leiligheter og biler med soltak. Gråt er ikke nødvendigvis en negativ ting, men det kan også være det.

Nå har det rabla tenker du.
Ja.
Det har kanskje det?

Nei. Det har ikke det, jeg har bare snart eksamen. Det er bare det.