Vi snakkes igjen da ungdom!

"Denne sangen liker jeg. Nå er det diskotek her inne selv om det regner" sa han og tok en nokså mislykket moonwalk over gulvet.

"Syns du jeg er litt rar da?" spør han. "Kanskje litt" svarer jeg og han ler, retter litt på skjortekragen, går en runde rundt i sjappa, sjekker vær-appen på telefonen sin. Han har nettopp fortalt meg at det blir regn. Det blir alltid regn. Hver eneste dag blir det regn. Han smiler til meg når jeg ser på ham. "Hadde du blitt lei deg viss jeg døde da?" sier han litt ut i luften og jeg svarer at ja, selvsagt. "Hadde du kommet i begravelsen min da?" Jeg veit ikke helt hva jeg skal svare for jeg vil svare ja, kanskje burde jeg svare ja også men jeg sier heller som det er at jeg ikke veit hva han heter så jeg hadde ikke visst at det var han som var død om jeg hadde lest i dødsannonsene.

Om jeg hadde visst om at han døde hadde jeg kommet, sier jeg, og mener det. Han ler litt. "Da må vi ha en plan for hva som skal stå i dødsannonsen min da!" Jeg blir nesten giret selv av entusiasmen i stemmen hans og foreslår at det kan stå "Han spiste for mye sjokolademuffins på 7-eleven, sovnet stappmett inn med sjokoladeglassur i munnviken." Han syntes det var en dårlig idé. "Jeg synes heller det kan stå at nei nå gadd han ikke mer takk, farvell og god natt ja!" Rå latter fyller rommet og jeg kan ikke annet enn å le med.

Han blir alvorlig og klør seg litt på hodet. "Jeg er skallet" sier han og kommer helt bort til kakedisken, smiler lurt og klør seg bak øret. "Du, ungdom! Ungdom, synes du jeg er gammel da?" Jeg svarer at ja, nå er du gammel, sikkert tusen år skulle man tro, slik som du ser ut. Han ler igjen. "Men ungdom. Du synes jeg er snill da" og jeg tenker at ja, visst faen er du snill. Han snur på helen og går ut av butikken, på vei ut døren løfter han hånden og sier "Vi snakkes igjen da!" 

Da jeg jobba seine kvelder og netter i hjertet av byen på 7-eleven hadde jeg aldri trodd jeg skulle ta meg selv i å sitte og savne det når livet endelig var litt mer på et spor mot noe (lol, livet er jo ikke det), men det gjør jeg altså. Jeg savner alle de vakre rare menneskene som kom innom fast. De har klart å prente seg fast i hodet mitt, i minnene mine, og de står der, de står der som stolte sterke karakterer jeg aldri vil glemme. Og det er vel kanskje ikke så rart, jeg stod der midt i byens hjerte i to år og dette er de menneskene som skaper denne byen, orginalene, de som alle veit hvem er men kanskje ikke aner noe om. Om de bare visste det. Det hadde vært litt fint, om de visste det. Jeg tror de hadde likt å vite at jeg satte så enormt stor pris på dem. Håper den som begynte da jeg slutta prater med dem også.