That stiffy first draft

Det er rart. Jeg har en annen stemme nå. Vanligvis skriver jeg på nynorsk. Vanligvis leser jeg melankolske dikt (på nynorsk) om tapt kjærlighet i bytte mot en øl-bong eller to. Vanligvis stikker det bare i hjertet. 

Nå smiler folk av det jeg publiserer her inne, samtidig som de ser hva jeg prøver å si.

Som skribent er kanskje det aller viktigste for å unngå å stagnere å legge stemmen man har funnet bort litt, gjøre ting helt annerledes - så finner man seg kanskje på et helt annet sted etterpå, gjerne et bedre.

(dette fine bildet lastet jeg ned fra tumblr. Ps: jeg har ei jente i klassen som skriver så beint)

Jeg veit ikke om det har noe med målformen å gjøre, sikkert ikke, men jeg føler at jeg treffer flere nerver med denne stemmen. Jeg er liksom ikke en melankolsk kladd av et følelsesvrak med disse ordene, selv om jeg gjerne skriver om akkurat de samme tingene. Jeg har vunnet tilbake humoren min. Jeg liker det. For det vonde og vakre kan være så komisk, og jeg har alltid slitt litt med å finne den gyldne middelveien - den effekten som får leseren til å le men likevel kjenne på den mørke undertonen, om du skjønner. Jeg tror jeg begynner å fikse det.

Jeg skal ikke kjede dere så lenge med dette, å skrive om å skrive er bra, for oss som skriver er det ofte ganske kult å lese om også, men folk som ikke interesserer seg faller fort av. Jeg skulle ønske folk generelt sett var mer interessert. Jevnt over, altså, ikke bare i skriving og lesing og slike ting. At folk bare brydde seg, og ønska å lære, oppleve, være med på ting selv om de aldri har gjort det før eller tenker at det er teit.

Jeg kan banne på at å gjøre ting man ikke liker gjør livet bedre (nå snakker jeg om interesser, ikke ta meg på ordet når det gjelder sex, drugs og rock'n'roll). Jeg har sjeldent hatt det gøyere på konsert enn den gangen jeg lot meg overtale til å bli med på Rockefeller for å se Plumbo - og jeg har Nick Cave i årene mine. Jeg har heller aldri vært noe sporty av meg, men etter å ha joina ei venninne på ekstremsportfestival en gang for mange år siden har det blitt en fast del av livet mitt siden. Altså. For god's sake. Noen folk sier jeg er kjip som ikke røyker weed, men veit dere hva? Det er ganske mye kjipere å være trangsynt og fast bestemt på at "det der er ikke noe for meg" så man gidder aldri bli med på nye ting.

Dette spora veldig av.

Hvordan er livet da, folkens? Har vi det bra?