Alt eg tar i blir til isopor

Nei, det er ikke bare deg. Denne parallelle gaten som jeg bor i snurrer også - hele verden er som isopor. Klarer ikke skrive noe. Det har bare gått noen få dager uten at jeg har skrevet noe, likevel denne kvelende følelsen av at det da ikke er ekte. Ord er det som gir livet en viss form for kontroll og faste former, alt annet bare flyter; jeg har skapa en demon jeg er blitt avhengig av.

Hva gjør jeg når orda ikke kommer, når jeg mister kontrollen, oversikten, de eneste rammene jeg har; skal jeg starte med å takke et band som gjør at luftpartiklene blir enklere å inhalere selv når jeg ikke skriver? Som gjør at jeg kan gå fort igjennom gater som minner om vonde ting og gode ting og ting jeg ikke klarer å plassere, uten å bli stående fast i brosteinen, asfalten, noen steder er det grus.

Jeg løper lett bortover gata som tar meg hjemmefra og hjem for det er slik det har blitt - Kong Oscar fører meg hjemmefra og hjem. Mot toget, fra toget, ut døren, inn døren på andre siden. Fjord og fjell og gata skiller hjemmefra og hjem og jeg kan banne på at beina mine har laget varige spor i den gata.

Kjære Kong Oscar jeg var sytten nesten atten første gangen og jeg løp; ikke for livet men for kjærligheten; nedover, utover, innover Kong Oscars Gate og det varte fra den natten og ut hele sommeren, nådde nesten vinteren. Fremdeles tar jeg meg selv i å tenke at den natten var den beste i mitt liv. Jeg kunne kjenne kjærligheten i alle delene av kroppen min.

Noen ganger ser jeg ting og hører ting som forteller meg at jeg ennå har deler i kroppen min som husker den. Kjærligheten. Hjerteslaga. Drømmene som ble til virkelighet. Og kanskje kan det skje igjen. Vannmann86 gir meg troen tilbake. Sjekk ut albumet. Jeg veit ikke hva jeg driver med, skriver fra en sofa som ikke er min egen, fra et hjem som ikke hører meg til, som blir til isopor. Mistenker at jeg er nede for telling. Men; Vannmann86. Kanskje kan det skje igjen.