Jeg danser når jeg lager mat, plystrer på bussen, synger i dusjen det har jeg aldri gjort før. Beina mine flyr over bakken når jeg går, hele kroppen liksom bare flyter og jeg ler, herregud som jeg ler, jeg føler meg forelska, forelska i livet og meg selv og alle menneskene jeg møter.

 Det har skjedd noe, uten at jeg kan sette fingern helt nøyaktig på hva det er for noe, jeg har hatt en så innmari bra sommer, møtt så vakre mennesker, følt så mye kjærlighet, og så har jeg klart det uten å gå i kjellern etterpå, jeg liksom bare fortsetter å vokse i følelsen, tar den med meg videre, prøver å dele av den med andre. Jeg kontakter gamle venner, sier til dem jeg fremdeles ser hver dag at jeg er glad i dem, at de betyr noe for meg og det var vel på høy tid, folka mine har vært de stødigste mest tålmodige folka i verden hva angår meg.

Jeg vil så veldig gjerne klare å skrive noe om dette, om gleden, om å føle seg bra, virkelig kjenne at når man smiler så sitter det langt nedi magen og det blir der. Jeg vil skrive om at kroppen er energisk, at hue er klart, at følelsene er intakte med valga jeg tar. Jeg skriver så ofte om det som gnager, om det som sliter og river meg i stykker jeg må huske å spare dette, denne idiotisk svevende hallelujagreia. Det kuleste av alt må være at jeg har gjort det helt selv, uten å prate jevnlig med psykolog og uten å gjøre meg selv avhengig av et annet menneske. Jeg har funnet, ikke bare en ro men en lykke i meg selv sammen med folka jeg lever med. Haha! Kanskje er det så enkelt som at jeg ikke er redd mer. Jeg finnes ikke redd for å slippe nye mennesker inn. Jeg har brutt en enorm barriere denne sommern. Jeg stoler på mennesker igjen. Jeg tror det er helt fundamentalt for å klare å kjenne seg lykkelig, å stole på de vennskapene og den kjærligheten man har i livet. Takk til folkene, takk til meg selv, takk til sommern 2017, den har vært fryktløs og jeg elsker det med hele lille kroppen.